Stoltenberg i uføret
Selv sier statsministeren at det ikke skal kuttes i pensjonen til de uføre, og slår fast at man ikke går ned selv om man tar heisen til tiende etasje istedenfor tolvte.
Å komme i heisen var en gammel straffemetode til sjøs som innebar å bli heist opp i råa med en stropp under armene. Stoltenberg følte seg kanskje behandlet på en slik måte under sykelønnsfeiden med tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla.
Nå synes utgangspunktet å være lettere. Pensjonsreformen er allerede vedtatt av Stortinget og akseptert av LO. Levealdersjustering er nok det mest omstridte punktet. Det innebærer mindre i årlige pensjonsutbetalinger fordi befolkningen stadig blir eldre. For å kompensere for dette kan den enkelte jobbe lenger. Hva så med de 346.239 som har papirer på at de ikke er arbeidsdyktige?
Resten av befolkningen tar heisen til 20. etasje, for deretter å kunne ta trappa helt til topps. Det kan ikke de uføre gjøre, fastslo KrFs Kjell Ingolf Ropstad under finansdebatten på Stortinget i forrige uke.
LO-hjelp
LO-leder Roar Flåthen er selv under press fra egen venstreside, som mener LO-kongressen har sagt klart nei til noen form for levealdersjustering. Stoltenberg finner det urettferdig at uføres pensjoner skal skjermes helt når andres justeres, og dessuten har ikke landet råd til det, mener han. Om lag 40 prosent av alle pensjonister har mottatt uføreytelser, og fra denne gruppen er ambisjonen å spare 15 milliarder kroner årlig fra 2050.
Under Kartellkonferansen på Gol inntok Flåthen rollen som hjelpende mellommann. Han gikk i rette med egen venstreopposisjon, erkjente at kampen mot levealdersjustering er tapt, men fastholdt at ulike skjermingsregler må på plass for de uføre.
Stoltenberg kom på sin side med forsikringer om at alderspensjonen for de uføre også i framtiden skal øke, selv om den levealdersjusteres. Dette er ikke mer mystisk enn at pensjonene i utgangspunktet skal avspeile lønnsutviklingen i samfunnet ellers, og at kjøpekraften ventelig vil øke år for år.
To debatter
Diskusjonene om de uføre handler imidlertid om mye mer enn pensjon. I innstillingen fra uførepensjonsutvalget foreslås en rekke endringer som i seg selv har lite med pensjonsdebatten å gjøre.
Dette dreier seg blant annet om endringer i barnetillegget, kutt i ytelsene til unge uføre, skattlegging av uføre som lønnsmottakere og kortere opptjeningstid før pensjonsalder. Stoltenberg svarer på ny at det ikke er aktuelt med innstramminger. Han medgir at det kan bli «plusser og minuser», men hevder ordningens totale kostnader skal forbli de samme.
Endringene vil nok uansett oppleves som dramatiske for den som ender opp på minussiden i Stoltenbergs regnskap. Hvem det blir, får vi svaret på når detaljene i regjeringens opplegg blir kjent. Om det skjer før jul, som lovet, er ikke sikkert.
Syke eller late
Debatten om de uføre preges av to ytterligheter. Den ene siden mener uførestatistikken skjuler arbeidsledighet og antyder at mange uføre slett ikke er så syke og arbeidsudyktige som de gir seg ut for å være.
Den andre siden legger skylden på utdanningssystemet, et ekskluderende arbeidsliv og lite smidige hjelpetiltak og ordninger. Hvorvidt det virkelig er mange uføre i Norge, er et annet spørsmål som diskuteres.
Begge sider er enige om at uføre som er i stand til å jobbe mer, bør få anledning til det. Det skal også bli lettere å veksle mellom arbeid og trygd.
En titt bak tallene antyder at dette ikke er gjort i en håndvending. Risikoen for tidlig uførepensjonering er fem ganger høyere for en som ikke fullfører videregående skole sammenlignet med en som har fullført videregående ved 20 års alder. Samtidig er det bare 5 prosent av jobbene her til lands som ikke krever utdanning.
Det hjelper lite å ville jobbe om man ikke har en jobb å gå til. (©NTB)
