Statsministeren som ble statsmann
Hans nye bok om statsministeren var så å si ferdigskrevet da terroren rammet 22. juli. Mye i Norge ble forandret for alltid den dagen, kanskje også nordmenns inntrykk av Stoltenberg.
– Han tok steget fra statsminister til statsmann. Gjennom handling slo han kraftig tilbake mot alle kritikere, ikke minst innen eget parti, som så ofte hadde beskyldt ham for beslutningsvegring, lite synlighet og konfliktskyhet, skriver den tidligere NTB-redaktøren i boka.
Svakheter
Over 329 sider tegnes et flatterende portrett av landets statsminister. Viksveen gir rom for mye ros, både av Stoltenbergs personlige egenskaper og hans politiske gjennomføringsevne.
Han beskriver en saksorientert, flegmatisk og tålmodig politiker som tror på fornuft, kunnskap og vitenskap og har lite til overs for høytflygende resonnementer. En statsminister som trives best sammen med fagfolk, gjerne fra embetsverk og forskningsmiljøer.
– Det er fra disse miljøene han henter kunnskap og inspirasjon fra, skriver Viksveen.
Den analytiske tilnærmingen er kanskje Stoltenbergs fremste styrke som politiker, men den skaper tidvis også problemer for ham, påpeker forfatteren.
– Han har klare svakheter som partileder. Han interesserer seg lite for prosaisk organisasjonsarbeid og har ikke særlig god oversikt over hva som skjer i partiet og hvilke strømninger som gjør seg gjeldende, skriver Viksveen og nevner nederlaget på landsmøtet i avstemningen om EUs postdirektiv er et eksempel på dette.
Han mener Stoltenberg rett og slett ikke finner partiorganisasjonen tilstrekkelig interessant som sparringpartner, noe som tidvis skaper frustrasjon internt.
Konfliktsky
At Stoltenberg er konfliktsky, er noe både Karita Bekkemellem og Gerd-Liv Valla har beskyldt ham for. Beskrivelsen stemmer godt overens med hva miljøet rundt Stoltenberg selv trekker fram når forfatteren spør om statsministerens svake sider som leder.
– Han er ikke flink til å håndtere personalkonflikter, til å ta den vanskelige samtalen. Rett og slett klønete.
Ifølge forfatteren fikk kritikerne som mener Stoltenberg mangler håndlag med symboltunge saker, svar på tiltale 22. juli. Men også Viksveen mener statsministerens fremste politiske svakhet er å finne nettopp her.
– Han har en slags enøydhet. En kullsviertro på at det som er faktisk riktig også er taktisk riktig.
Boka mener også å spore en viss unnvikenhet i selve Stoltenbergs modus operandi. Tidlig i den rødgrønne regjeringens første periode, fikk statsministeren kritikk for å være lite synlig og han framsto også som en svak leder, mener Viksveen.
Denne unnfallenheten preget i noen grad Stoltenbergs håndtering av personkonfliktene med Jagland, Valla og Bekkemellem også, hevder forfatteren.
Utvikling
Snaue tre tiår har gått siden Jens Stoltenberg entret den rikspolitiske scenen som leder av AUF. Allerede i 1993 ble han statsråd for første gang. Sju år senere ble han landets yngste statsminister.
Selv om Stoltenbergs politiske syn har ligget bemerkelsesverdig fast hele tiden, understreker Viksveen at veien er lang fra mindretallsregjeringen i 2000 til dagens rødgrønne flertallskonstellasjon.
– Arbeiderpartiet foretok en betydelig politisk kursendring, med større distanse til det reformarbeidet som Gro Harlem Brundtland og han selv hadde stått for, og med tilsvarende større vekt på de klassiske sosialdemokratiske mål om en sterk velferdsstat i offentlig regi, skriver Viksveen.
Han minner om at Stoltenberg forut for Soria Moria så på KrF som en mer sannsynlig alliansepartner enn SV. Men selv om Stoltenberg fortsatt holder døra på gløtt for KrF, tror Viksveen han vil gå til valg på en ny rødgrønn regjering i 2013.
– Vi vil derfor se en mer kompromissvillig regjeringssjef i tiden som kommer. Han er innstilt på å gi konsesjoner, slik at SV i større grad kan kvittere ut politiske seire, anfører han. (©NTB)
