Sorg, sinne, sensur

Vi ser lite sinne, raseri og hat i den kollektive sorgprosessen etter 22. juli, selv om gjerningsmannen er definert, skriver Gunnar Cramer i et innlegg i Dagens Næringsliv. Det bekymrer ham. For en sunn sorgprosess inneholder flere faser. Etter sjokkfasen reagerer man med følelser som sorg, smerte, bitterhet og sinne og kanskje også hat. Det er normale følelser i en slik prosess.

Støtten og omsorgen etter terrorhandlingene har vært imponerende og beundringsverdig, understreker psykiateren. Slikt er grunnleggende i en sorgprosess for å komme videre.

Samtidig; Myndighetenes formaninger om å være «snille» undrer Cramer. På tomannshånd sier folk til ham at tør ikke uttrykke sinnet. Det er ikke lov.

Har man gjennom alle formaningene og forsiktigheten og ved å være politisk korrekte, undertrykt en viktig del av de berørte og hele nasjonens sorgprosess? 

«Min uro er at man ved å legge lokk på en så viktig del av reparasjonsprosessen, får mennesker til å føle seg «onde» hvis de uttrykker sitt sunne og naturlige sinne mot den som har forårsaket massakren,» skriver han.

I stedet rettes det undertrykte sinne mot mer tilfeldig utvalgte. Man leter etter syndebukker, for eksempel i politiet eller retter sinnet mot dem som har andre oppfatninger enn det politisk korrekte.

Dette er en skremmende utvikling. Ytringsfriheten innskrenkes og naturlige følelser undertrykkes og fortrenges, fortsetter Cramer. Da Benjamin Hermansen ble tatt av dage av elementer som står for det samme som Anders B. Breivik, marsjerte vi i fakkeltog i raseri. Hvor er dette toget nå?