Legger lista lavt før klimamøte

Nesten 200 land deltar på klimamøtet som begynner i den mexicanske badebyen Cancún mandag. I to uker skal forhandlere og politikere forsøke å få det internasjonale klimasamarbeidet på sporet igjen, etter havariet i København i fjor.

Forventningene var skyhøye før fjorårets klimatoppmøte. Hele 120 stats- og regjeringssjefer tok turen til København. Men det eneste de klarte å enes om var en vag erklæring om å begrense den globale oppvarmingen til to grader, supplert med løfter om frivillige utslippskutt. Om en summerer kuttløftene, peker de mot en global temperaturøkning på minst tre grader.

Lista ligger atskillig lavere før årets møte, både i ambisjonsnivå og deltakelse. Jens Stoltenberg (Ap) blir en av svært få regjeringssjefer som deltar, denne gangen overlates arenaen til miljøvernministrene.

Rivalisering

Håpet er at møtet langt på vei skal gi enighet i enkeltspørsmål som teknologioverføring og tiltak mot avskoging i utviklingsland, samt en klar kjøreplan for å få vedtatt en ny internasjonale klimaavtale neste år.

Frykten er at rivaliseringen mellom de to klimaverstingene USA og Kina skal dominere og hemme forhandlingene.

– Både USA og Kina ser på dette som et strategisk spill om makt. Det er veldig uheldig om rivaliseringen dem imellom skal prege møtet, sier Bård Lahn, klimarådgiver i Norges Naturvernforbund.

I dette spillet blir skog og teknologioverføringen forhandlingskort som kan brukes til å oppnå noe på andre områder.

– Men selv om Kina og USA står mot hverandre i mange spørsmål, har de også et felles ønske om minst mulig styring og innblanding fra det internasjonale samfunn. Det kan gi en lite forpliktende avtale, legger han til.

Pakke

Norges forhandlingsleder Audun Rosland tror ikke det er mulig å få til en avtale om tiltak mot avskoging i utviklingsland uten en større pakke som også omfatter mer kontroversielle områder.

– For det første må vi ha en avklaring av utslippsreduksjoner. Målsettingene som ble meldt inn etter møtet i København, må formaliseres. Vi må bli enige om en prosess for å styrke forpliktelsene, for de holder jo ikke til å innfri 2-gradersmålet.

– For det andre må vi bli enige om en mekanisme for rapportering og kontroll, både for industriland og utviklingsland. USA er veldig oppsatt på å få det. Kina har vært imot, men her ser vi positiv bevegelse, legger han til.

Finansiering av klimatiltak i utviklingsland er et tredje spørsmål som må avklares, mener Rosland. Det er langt på vei enighet om å opprette et såkalt grønt fond, men det er ikke klart hvordan det skal styres og, ikke minst, hvor pengene skal komme fra.

Kyotoavtalen

– For det fjerde trenger vi en avklaring om hva som skal skje med Kyotoavtalen etter at den løper ut i 2012, sier Rosland.

Dette kan lett bli en av de hardeste nøttene å knekke i Cancún. Kyotoavtalen er den eneste internasjonale avtalen som forplikter industrilandene til å redusere sine utslipp, og utviklingslandene står hardt på kravet om at den skal forlenges med en ny forpliktelsesperiode etter 2012.

Men USA har aldri sluttet seg til avtalen, og utviklingsland er ikke forpliktet til konkrete utslippskutt.

– Norge og EU går inn for en ny forpliktelsesperiode etter 2012. Men både Canada, Japan og Russland er på vei ut av avtalen. Derfor trenger vi en avklaring av hvordan vi kan etablere sammenlignbare systemer. Vi kommer nok ikke i mål i Cancún, men håper iallfall på en politisk viljeserklæring, sier Rosland.

Bård Lahn i Naturvernforbundet advarer mot å kaste vrak på Kyotoavtalen.

– Det er den eneste forpliktende avtalen, og et viktig symbol på at de rike landene holder løftene sine. Det er åpenbart urettferdig at USA skal slippe billigere enn andre industriland. Men samtidig må vi innse at den politiske situasjonen i USA nå er slik at det kanskje vil ta lang tid før det er mulig å få dem med på en bindende, ambisiøs avtale. Norge og EU bør heller gå videre med ambisiøse forpliktelser, enn å godta en elendig avtale, sier han. (©NTB)