Skattekommentaren: Tilleggsskatt – og naboen

Pass deg for naboen! Rykter sier at fylkesskattekontoret og ligningskontoret i Oslo hver dag mottar 2-3 anonyme tips. De mest aktive er forsmådde ektefeller, elskerinner (han sier aldri fra til hustruen, slik han lovet) arbeidstakere og sinte naboer (det treet tar bort solen). Skattemyndighetenes holdning skal være at man handler på slike tips så langt man tror det er substans i dem.

Etter mitt skjønn er det en dårlig politikk. På kort sikt kan samfunnet vinne skattepenger. På lengre sikt svekkes den sosiale kapital når myndighetene godtar angiveri – unntatt i særlige tilfeller. En skattesnyter kan ikke likestilles med bin Laden.

Skattemyndighetene skal etter sigende siden nyttår ha blitt hardere med tilleggsskatten. Ligningskontoret kan i vanlige ligningssaker nå selv ilegge tilleggsskatt i stedet for å overlate dette til de folkevalgte ligningsnemnder. Enkelte ivrige saksbehandlere skal ha sett sin besøkelsestid. For egen del synes jeg det er urovekkende at ligningsetaten – og kanskje aller mest Stortinget - i for liten grad har tatt inn over seg hvor støtende mange skikkelige mennesker synes det er å bli ilagt tilleggsskatt. Atskillige opplever det nærmest som en påstand om å ha begått en forbrytelse. I hvert fall ett større ligningskontor i Oslo-området skal, i det minste tidligere, ha fulgt den retningslinje at skattytere over 70 år ikke ilegges tilleggsskatt uten i spesielle tilfeller. Det er noe som heter en viss romslighet for lang og tro tjeneste. Men hvorfor skal slikt være opp til det enkelte ligningskontor?

Regjeringen Stoltenberg rakk å nedsette et offentlig utvalg som skal se på tilleggsskattereglene. Det tok lang tid å oppnevne utvalget. En av grunnene kan ha vært at det tok tid å finne frem til en leder Finansdepartementets faglige og politiske ledelse var «trygg på». Utvalgsinnstillingen vil vise hvilken evne til nytenkning lederen og medlemmene av Tilleggsskatteutvalget har. Selv frykter jeg liten bedring i forhold til de for strenge og firkantede formuleringer som er inntatt i lovteksten - og en temmelig sur og konvensjonell høyesterettspraksis.

I Skattedirektoratets melding nr 9, 2001 fra 1. august i år er det inntatt en del retningslinjer for ileggelse av tilleggsskatt – blant annet på basis av nyere høyesterettspraksis. Høyesterett har de senere år blitt stadig mer krevende når det gjelder hvilke opplysninger en skattyter skal fremlegge. Tilleggsskattereglenes vilkår om uriktige og ufullstendige opplysninger er blitt tolket med utgangspunkt i selvangivelsesprinsippet. Den enkelte skattyter «skal bidra til at hans skatteplikt i rett tid blir klarlagt og oppfylt». Skattyteren skal uoppfordret gi «andre opplysninger som har betydning for gjennomføringen av ligningen». Det er alltid vanskelig å balansere skattyters opplysningsplikt mot den plikt ligningsmyndighetene har til å gjennomføre en riktig ligning. Skattyteren kan ikke plikte å si alt om alt. Han kan også i rimelig utstrekning avvente ligningsmyndighetenes spørsmål. Skattedirektoratet siterer en formulering fra en lagmannsrettsdom fra 1994 der domstolen fant at en skattyter ikke kunne la være å gi relevante opplysninger for årets ligning selv om samme informasjon var gitt i fjorårets selvangivelse. Lagmannsretten uttalte at ligningsmyndighetene «har plikt til å lete etter opplysninger de får beskjed om finnes, men ikke å lete uten noen ledetråd».

Atskillige skattytere og deres rådgivere har forsøkt seg med papirinnsamlinger. Man gir de relevante opplysninger, men innpakket (gjemt bort) blant masse annet. Skattedirektoratets retningslinjer synes på dette punkt som en rimelig presis fremstilling av gjeldende rett. Skattyteren er som utgangspunkt trygg når hun bruker de foreskrevne ligningsskjemaer. I andre tilfelle må de aktuelle opplysninger «komme klart og tydelig frem for ligningsmyndighetene. For å tilfredsstille lovens krav til fullstendige opplysninger, må skattyter tydelig markere de opplysninger som er viktige og sentrale for en korrekt ligning, og ikke fjerne fokus fra dem ved å plassere dem i et omfattende vedleggsmateriale eller gjemme dem bort i mengden av mer generell informasjon. På samme måte må en skattyter som er i tvil om en post er skattepliktig eller fradragsberettiget, markere posten i selvangivelsen og redegjøre for de faktiske forhold slik at ligningsmyndighetene blir kjent med saken og kan ta stilling til det skatterettslige spørsmålet.»

Høyesterett har etter hvert møtt seg selv i døren med sin unyanserte praksis om tilleggsskatt. I en nyere dom om Skøyen Næringspark 13 november i år begynner man å stramme inn på en praksis om at skattyteren avskjæres å legge frem nye opplysninger for domstolene hvis hun ikke har gjort dette overfor ligningsmyndighetene. Dermed risikerer domstolene å avsi dom stikk i strid med et dokumentert faktum. Jeg har uroet meg over hvor mange norske dommere som ikke har reservert seg kraftigere mot denne praksis. Det burde kjennes merkelig å avsi dommer i skattesaker mot bedre vitende.

Høyesterett har heller ikke så langt vært særlig heldig med tilleggsskatt og Den europeiske menneskerettskonvensjon. Høyesterett har lært at ordinær tilleggsskatt ikke kan anses som straffesiktelse, og at det ikke strider mot forbudet om dobbeltforfølgning å avsi straffedom for samme forhold hvor det tidligere er ilagt forhøyet tilleggsskatt. Tre nye saker skal nå stå for domstolen. Da kan Høyesterett revidere sine tidligere standpunkter som er gale etter min mening vurdert ut fra avgjørelser til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.