Skattekommentaren: Skatten etter valget

Hvis Arbeiderpartiet etter stortingsvalget fortsatt sitter med regjeringsmakten, med støtte fra SV og Sp eller Kr.F, er det umiddelbart vanskelig å se for seg store endringer av det norske skattesystemet. Fire uker før valget slo Statistisk sentralbyrå fast at skattetrykket i Norge ikke er særlig høyt. Basis for utsagnet var en viss inntektsstatistikk fra OECD.

Skattetall kan brukes på mange – til dels misvisende måter. Målinger av skattetrykk skjer mest sikkert ved å sammenligne samlede skatter og avgifter med BNP. Etter min mening er det bare riktig å sammenligne skattenivået i Norge med andre land når man holder sokkelen med dens petroleumsvirksomhet utenfor. Finansdepartementet og enkelte andre økonomer har innvendt at det er en merkverdig regnemåte å holde sokkelen utenfor. Det skulle nærmest være på lik linje med f eks å ekskludere betydelige inntekter fra store gull- eller diamantforekomster i Fastlands-Norge. Etter min mening er det liten grunn til å gi særlig akt på denne argumentasjonen. Sokkelen er en stor, særegen og lett utskillbar sektor. Det representerer en uheldig forenkling å omtale norsk beskatning som moderat i forhold til OECD-gjennomsnittet uten å vise til at Fastlands-Norge isolert sett tegner et ganske annet bilde.

Ser vi skatter i forhold til BNP for fastlandsøkonomien, er Norge i ferd mot verdenstoppen i skatt. Etter at vi klarte å redusere skattene noe frem mot 1993, har de senere steget. Sverige som har ligget på verdenstoppen, har innsett at de må ned. For 2001 er prognosen at Sveriges andel skatt/BNP går fra 53,0 prosent i 1998 til 50,9 prosent i 2001. Norge går motsatt vei: Fra 47,8 prosent til 48,4 prosent.

Disse desimalene kan høres små ut, men de betyr mye. For hver desimal politikerne øker skattetrykket, må de spare kr 1,25 milliarder på offentlige budsjetter for å gå ned. Hvert prosentpoeng er 12,5 milliarder kroner.

Å redusere skattetrykket krever mye politisk energi. Det kan være liten grunn til å tro at den vil foreligge når det ikke engang oppleves som viktig.

Man skal ikke se bort fra at skattetrykket i neste stortingsperiode kan fortsette å øke slik det har gjort de senere årene.

Den skatten som vil forsvinne, er trolig investeringsavgiften. Stortinget har i lovs form allerede vedtatt en slik opphevelse fra 1. april. Ingen kan imidlertid stole på at dette ligger helt fast. Norske skattepolitikere skifter stadig ben å stå på. Kjell Magne Bondevik tok for godt mål også med opphevelsen av investeringsavgiften i de skattelettelser han ville gjennomføre etter valget. Utsagnet bidrar til å understreke at ingen kan ta investeringsavgiftens bortfall helt for gitt. Men det er det mest sannsynlige.

Det er lite sannsynlig at den hevede merverdiavgiftssatsen på 24 prosent skulle bli redusert neste år. Hvert prosentpoeng av merverdiavgiften innbringer staten kr 5 milliarder i proveny. For politikerne er det lett å sette den satsen opp. Men det er et svare strev å få den redusert. Satshevelser er å male seg inn i et hjørne.

Kan merverdiavgiftssatsen bli skrudd ytterligere opp? Det internasjonale bildet kan tilsi at 25 prosent er et maksimumstak. Ap har trolig lært noe av den valgtaktiske kalamitet å sette ikrafttredelsen for utvidet avgiftsområde til 1 juli 2001, rett før valget. Ap har neppe et ønske om å bli ytterligere identifisert med merverdiavgiftssystemet som er blitt upopulært. Jeg ville tro at satsen ikke settes opp – med mindre politikerne virkelig trenger penger.

Formuesskatten fjernes neppe, selv om en del gode faglige grunner kunne tilsi det. Det ville koste minst kr 6,4 milliarder.

Satsen på alminnelig inntekt skal neppe reduseres. Derimot skal man ikke se bort fra at den kan bli økt. Hele tiden snakkes det om å redusere forskjellen mellom lønns- og kapitalbeskatning. Ap og sentrumspartiene har de senere år konsekvent økt denne forskjellen gjennom å sette opp skattesatsene for høyere lønnsinntekter, til dels sterkt. En måte å redusere forskjellene på, ville være å redusere skattesatsen for lønnsinntekter, særlig de høyere lønner som har inntil 55,3 prosent marginalskatt – pluss inntil 26,6 prosent arbeidsgiveravgift.

For politikere som stadig er sultne på mer proveny, er det en langt enklere løsning å heve skattesatsen på kapitalinntekter. Dermed reduseres forskjellene mellom lønns- og kapitalbeskatning. Samtidig øker statens inntekter. At et høyt skattetrykk kan være skadelig, er det antagelig relativt få stortingspolitikere som bekymrer seg om. I tillegg har altså Statistisk sentralbyrå som sitt bidrag til valget, bedyret at skattetrykket ikke er spesielt høyt.

Problemet med å heve kapitalskattesatsen er at dette er satsen for alminnelig inntekt. En generell heving vil ramme lavinntektsgrupper. Det er ikke akseptabelt. De må skjermes. Det gjør man ved å gi dem ekstra fradrag. Skal heving av satsen gi et nettoproveny til staten, må derfor skattesatsen for skattytere med høy inntekt økes desto mer. Ingen kan være sikker på at marginalskattesatsen for lønnsinntekt, der satsen for alminnelig inntekt ligger i bunn, ikke skal ytterligere opp fra 55,3 prosent.

Utbytteskatten er også et spørsmål. Det er liten grunn til å tro at en Ap-regjering ville utfordre LO ved å foreslå utbytteskatten fjernet. Den lite gjennomtenkte reduksjon av avskrivningssatser (med den etterfølgende prinsippløse skjerming av avskrivninger på driftsbygninger i jordbruket) kan også bli stående.

Men – å spå om skatt betyr alltid å ta feil.