Skattekommentaren: Skattekommisjonen

Ingen vet hva fremtiden bringer, og ingen kan sikkert vite hva som kommer ut av Skattekommisjonen. For egen del frykter jeg at Skattekommisjonen under Arne Skauge kan bli kommisjonen det kom lite ut av. Det er trist. Reformbehovene er så åpenbare. Internasjonale skatteeksperter ved International Monetary Fund har utgitt en bok kalt Tax Law Design and Drafting. Norske skattepolitikere har siden Skattereformen 1992 klart å bryte omtrent alle sentrale retningslinjer i den boken: Likebehandling av inntekter, ensartede satsforskjeller og forutberegnelige lovendringer.

Oppryddingsbehovet er stort. Det er liten grunn til å tro at Skauge-kommisjonen vil gjøre den jobben. Lederen er for svak og har for liten innsikt i skatterett. Hans første uttalelser bekrefter at han er mer opptatt av medietilpassede uttalelser, enn av å gripe fatt i norsk skatterett på tvers av populismepresset fra Dagbladet og VG. Mange av de andre medlemmene av Skattekommisjonen er for identifisert med de feil de gjorde da de deltok i Skattereformen 1992, eller er for tilknyttet den bestående skattetenkning i Finansdepartementet. Flere av medlemmene av Skattekommisjonen har vært med på den generaltabbe som den norske delingsmodellen etter et kildeprinsipp utgjør. Det er liten grunn til å tro at de vil gå sin feilslåtte tenkning etter i sømmene. Det er mer sannsynlig at de vil ta utgangspunkt i den samme upraktiske tenkning og finne på noe «enda smartere».

Skauge kom galt ut med en gang. I mandatet står det at det er et problem med den ekstra arbeidsgiveravgiften på 12,5 prosent og den ekstra toppskatten på 6 prosent som begge slår inn ved 16 G (ca kr 800 000). Resultatet er det usedvanlig dumme (for å kalle en spade en spade) norske skattesystemet der lønn (Røkkes direktører) kan ha marginalskatt 55,3 prosent + 26,6 prosent, mens kapitalinntekter (Røkkes egen inntekt; ikke rart han stemmer Ap), har 28 prosent. Disse ekstra skjerpinger av marginalskatten på lønn stred mot Skattereformen 1992, og må kunne betegnes om klare feil. Problemet med å oppheve dem er forsidene i Dagbladet og VG som mot bedre vitende vil kalle dette skattelettelser for de rike (og glemme Røkke), mens det dreier seg om å få et skattesystem mer i balanse mellom forskjellige typer inntekter. Hadde Skauge innsett dette problemet, hadde han fra første stund gått inn for å bruke året frem til innstillingen skal avgis, til å utdanne det norske folk: Her har man gjort visse feil. Røkkes direktører har høyere skattesats enn Røkke. Dette må vi gjøre noe med. I stedet velger han den billige populisme om at det skal demmes opp for hull som gjør at enkelte slipper med kapitalbeskatning med 28 prosent. Men problemet er nettopp at Røkke ikke behøver benytte seg av hull. Han stemmer på det partiet som har bidratt til å sikre at hovedregelen er at de virkelig rikes inntekter går med 28 prosent.

Problemet er at i en internasjonal verden må det være slik. Kapitalistene må Stortinget bukke og neie for. De kan flytte. Lønnstakerne kan man flå. De flytter bare sjelden på grunn av skatt. Satsen på 28 prosent for de virkelig store inntekter ligger omtrent fast.

Alt dette er det vanskelig for folk flest å forstå. Det er verre at lederen for Skattekommisjonen uttaler seg på nivå med de fleste journalister.

Hva konkret kommer ut av Skattekommsjonen? Dette blir selvfølgelig rene gjetninger. Kapitalskattesatsen går opp. Kanskje til 29,5 prosent som antydet av skatteutvalget (NOU 1999:7). Den kan gå høyere, men kommisjonen kan være betenkt over å se 30-tallet, særlig hvis satsen fortsatt skal være den samme for bedriftene.

Dermed frigjøres kr 5-6 mrd i proveny – tillegg til de kr 8-10 mrd som kommisjonen etter mandatet kan bruke i skattelettelser til å «smøre» endringene. Kommisjonen har dermed nok i potten til å kvitte seg helt med de ekstra trinnene på arbeidsgiveravgiften og toppskatten – pluss litt ekstra reduksjon av toppskatten. Problemet er at et svakt og for sprikende mandat, men godt i tråd med Fremskrittspartiets fantasipregede skattepolitikk, sier at det skal legges «særlig vekt på tiltak overfor lavinntektsgrupper». Dette betyr skattelettelser. Det er selvfølgelig vakkert med kr 1000 i skattelettelse til alle. Problemet er at det koster kr 3 mrd for hver kr 1000. Denne type klatting forvitrer muligheten for strukturelle reformer.

Det gjør noe med folks frisinn å havne i regjeringsposisjon. Det siste året har ledende politikere snakket om å fjerne delingsmodellen. I mandatet heter det «oppheve dagens delingsmodell helt eller delvis». I virkeligheten betyr nok dette tilstramninger: Bort med 16 G-taket for rørleggere og andre ikke-kunnskapsbasert bedrifter. Mer liv i leiren ville det bli hvis man også strammet inn på eierkravet: Man slipper bare deling hvis 50 prosent av eierne er passive. Jeg tror ikke det skjer, men skattekommisjoner kan være spennende prosjekter. En eller annen delingsmodell beholdes. Satsforskjellene vil fortsatt være altfor store særlig med et så klattete mandat. For de mange som har tilpasset seg delingsreglene, blir det verre.

Tidligere uttalte Høyre-politikere at de ville ha bort formuesskatten. Mandatet er blekere enn blekt: «Endringer i formuesbeskatningen vurderes i sammenheng med gjennomgang av skattereglene for øvrig.» Provenyet er kr 7,5 mrd. Lite vil skje.

Det var det toget.