Skattekommentaren: Skattefri PC

Av og til gir skattemyndighetene ganske enkelt opp. PC’er til ansatte er et slikt område. Først forsøkte enkelte ligningskontorer å stramme inn. Lot arbeidsgiver en ansatt bruke bedriftens PC hjemme, skulle det betales skatt. Et predikerbart ramaskrik satte inn: Vi lever ikke i steinalderen. Landet er tjent med høy IT-kompetanse hos flest mulig.

Selv forstår jeg ikke hvorfor sentrale folk i skatteadministrasjonen har så vanskelig for å lære av disse velkjente bumerangeffektene. Tar de for hardt i, kommer reaksjonen. PC er et godt eksempel. Arbeidsgiverfinansiert utdanning er et annet. I begge tilfeller førte den første stramme linje til at politikerne fullstendig åpnet slusene.

For arbeidsgiverfinansiert bruk av hjemme-PC kom fritaket ved en forskriftsendring i 1997. Nå står bestemmelsen i Finansdepartementets samleforskrift til skatteloven § 5-15-4. I forhold til all den millimeterrettferdighet (les: stramhet) man ellers møter i lønnstakerbeskatningen, er dette virkelig et av de tre store pustehull (de to andre er altså arbeidsgiverfinansiert utdanning og fra i år også kurs/møter i utlandet). Den arbeidsgiver som lærer leksen sin, kan her konvertere en krone til to eller tre kroner når man ser verdien for arbeidstakeren målt i forhold til vanlige lønnsutbetalinger.

Regelen i forskriften er formulert liberalt, og tolkes enda friere. Finansdepartementet har selv omtalt den skattytervennlige fortolkningslinje slik: «En har her ansett det viktigere å innføre en omfattende og enkel fritaksregel, enn å skattlegge de rent private fordeler som slike utlånsordninger normalt vil føre med seg.»

Formelt skal det dreie seg om utlån av en datamaskin. En arbeidsgiver kan ikke bare si til den ansatte: «Her er 20 000 skattefrie kroner. Gå og kjøp en datamaskin til deg selv og barna.» Men dette er bare ord siden datamaskiner etter så pass kort tid har falt dramatisk i verdi og må skiftes ut. Riktignok kan ikke datamaskiner utgiftsføres direkte. Skattemyndighetene holder fast på at de har mer enn tre års levetid og derfor skal aktiveres og saldoavskrives med 25 % årlig (som så ofte er avskrivningssatsen nå for lav i forhold til reell økonomisk verdiforringelse).

Det økonomiske poeng her er at den som kjøper en datamaskin i løpet av 3-5 år må foreta en utskiftning. Ingen, verken arbeidsgiver eller andre, føler noe behov for å overta den. Et utlån som strekker seg over 3-5 år, er økonomisk å likestille med en eiendomsrett.

Forskriften krever uttrykkelig at utlånet skal være «begrunnet i tjenstlig bruk». I dette kravet ligger det nærmest ingen begrensninger hvis brukeren benytter PC på jobb. Reglene sier uttrykkelig: «Øvelsesbruk med sikte på økt ferdighet til å utøve slik produksjon på hjemmemaskin regnes også som tjenestebruk.» Det er tilstrekkelig at denne øvelsesbruken kan ha betydning ikke bare for nåværende stilling, men for «fremtidig stilling i samme foretak eller konsern når det foreligger konkrete holdepunkter for et slikt skifte av stilling». Finansdepartementet har uttrykkelig presisert at utstyret ikke behøver «brukes i selve produksjonen av materiale i brukerens arbeid». Omtrent den eneste kategori ansatte som kan falle utenfor, er kanskje rengjøringspersonale og enkelte i omsorgsyrker. Serveringspersonale, transportarbeidere, folk i eiendomsforvaltning er stort sett i nærheten av PC i forbindelse med arbeidet fra tid til annen, og kan derfor ha behov for øvelse.

Fritaket dekker selve PC’en, programvare, internett-abonnement, support og ekstra telefonlinje (men ikke telefonabonnement).

Etter hvert har fritaket grepet mye om seg og fått en rimelig velorganisert form der dataforhandlere har stått sentralt i å utforme konstruksjonene. Arbeidsgiveren blir nærmest bare en mellommann. Forhandlere tilbyr de ansatte utstyr, de ansatte velger, og kjøpet finansieres gjennom en form for trekk i lønn. Med en så tilbaketrukket rolle for arbeidsgiver har spørsmålet oppstått om det egentlig dreier seg om en ren – skattepliktig – dekning av lønnstakerens privatutgifter.

Finansdepartementet behandlet dette spørsmålet i uttalelsen 27 februar i år. Konklusjonen er igjen svært liberal, men fornuftig fordi en annen løsning kunne gitt veldig formelle skiller.

Også etter etablert praksis ville det være uproblematisk at lønnstakerne og arbeidsgiver inngikk en formell avtale om lønnsreduksjon mot at arbeidsgiveren brukte lønnsbesparelsen (og de reduserte arbeidsgiveravgifter) til å dekke kjøpet av utstyret som «lånes» den ansatte. Slike lønnsreduksjonsavtaler kan legges til grunn også ved andre naturalytelser (som f eks fri bil), men da er det ofte ikke tale om skattefrie naturalytelser (men annerledes for arbeidsgiverfinansiert utdanning). Imidlertid kreves at lønnsreduksjonsavtalen må legges til grunn konsekvent. Arbeidstakers feriepenge- og pensjonsgrunnlag må også reduseres.

I andre tilfeller har partene gått inn på det som kalles lønnstrekkordninger. Da er det mer uklart hva som er ment. Men i praksis synes forholdet da å være at den opprinnelige bruttolønnen er beholdt. Arbeidstaker får imidlertid mindre utbetalt. Differansen brukes til å finansiere PC’en. Det er mer en utbetalingsavkorting enn en formell lønnsreduksjon. Vanligvis vil en slik lønnstrekkordning ikke føre til redusert skattepliktig inntekt. På det liberale området for hjemme-PC’er fant imidlertid Finansdepartementet at også lønnstrekkordninger må godtas. Dermed er det i realiteten nokså fritt frem for at en arbeidstaker kjøper seg PC skattefritt, bare arbeidsgiver kobles inn som mellommann og står som den formelle eier av maskinen.