Skattekommentaren: Pinlig nederlag

De senere år har avgiftsmyndighetene forsøkt å stramme inn på adgangen til å kreve fradrag for inngående merverdiavgift. Dette har de gjort i strid med merverdiavgiftslovens hovedintensjon, og med liten respekt for en klar høyesterettsdom fra 1985. På slutten av 2001 gikk avgiftsmyndighetene på et kraftig nederlag om disse spørsmål i dommen 23 november om Norwegian Contractors. Mange avgiftspliktige som er blitt stilt overfor urimelige krav fra avgiftsmyndighetene, har nå fått en ny og rimelig klar dom å vise til.

Ofte er det høyrisikovirksomhet å gjette seg til utfallet av Høyesteretts avgjørelser i skatte- og avgiftssaker.

Men undertiden er det ikke så vanskelig å forutsi konklusjonen. Det er til og med så enkelt at det er rimelig uforståelig hvorfor det blir sak, og hvorfor den ene parten er villig til å gå den lange veien til Høyesterett.

Høyesteretts dom 23 november 2001 er et eksempel på en sak som aldri skulle ha kommet for domstolene. Dommen gjelder Norwegian Contractors AS (NC), senere videreført av Concrete Platform Holding AS (CPH). Oslo fylkesskattekontor hadde foretatt en etterberegning av merverdiavgift. Fylkesskattekontoret mente NC ikke hadde rett til fradrag for inngående merverdiavgift for bygging av en småbåthavn (avgiftsteknisk er det litt mer komplisert, men det vedrører ikke sakens essens).

Kanskje ikke er så rart, kan man si. Hva skulle NC med en småbåthavn? Men NC bygget småbåthavn som ledd i en avtale med Stavanger kommune og en båtforening for å få tilgang på nye arealer for sin entreprenørvirksomhet. Saksforholdet er parallelt til en høyesterettsdom fra 1985 der Sira-Kvina Kraftselskap fikk rett til å trekke fra inngående mva. ved kjøp av settefisk. Kjøpet av settefisken var et vilkår for å drive hovedvirksomheten. Det var en del av konsesjonsvilkårene. Derfor ble det fradragsrett. I Sira-Kvina dommen uttalte Høyesterett at den avgiftspliktige har fradragsrett for inngående mva. for tiltak som er «relevant for virksomheten».

Ut fra Sira-Kvina dommen burde det være rett frem at Norwegian Contractors skulle ha fradragsrett for inngående mva. ved byggingen av småbåthavnen. Det samme mente byretten og lagmannsretten. Men Akershus fylkesskattekontor, Skattedirektoratet og Finansdepartementet ville ikke høre. Så fikk de sitt endelige nederlag for en enstemmig Høyesterett. Førstvoterende viste for en stor del til begrunnelsen i den over 15 år gamle Sira-Kvina dommen. Det understreker at det var lite ny jus i saken. NC-sakens hovedpoeng dreiet seg ikke om vanskelig jus, men om en avgiftsmyndighet som ennå ikke hadde klart å leve med nederlaget i Sira-Kvina dommen.

Det er relativt mange saker der avgiftsmyndighetene har opptrådt i strid med Sira-Kvina dommen. Det skal bli interessant å se om de sentrale avgiftsmyndigheter nå vil ta et initiativ til at denne urimelige og rettsstridige innskrenkningen av fradragsretten for inngående mva. opphører. Det er ille nok at den norske merverdiavgiftsloven på flere punkter enn vanlig i mange andre land nekter fradrag for inngående mva. Dermed blir avgiftssystemet ikke-nøytralt med kumulative effekter. Enda verre blir det når norske avgiftsmyndigheter ser det som et mål å opptre i strid med merverdiavgiftssystemets hovedidé.

Både innenfor skatte- og avgiftsområdet går skattemyndighetene for langt i å ilegge tilleggsskatt og tilleggsavgift. NC-saken er et godt eksempel. Ikke bare foretar avgiftsmyndighetene en etterberegning i strid med en klar høyesterettsdom. Man ilegger for sikkerhets skyld tilleggsavgift med 10 % (rentetillegg ilegges automatisk på avgiftsområdet). Man inntar et rettslig klart galt standpunkt. Man drar en stakkars avgiftspliktig inn i en lang prosess (bokettersynet var i 1994). Man pådrar det offentlige – og dermed de stakkars avgifts- og skattepliktig som til syvende og sist finansierer gildet – inn i en lang prosess som bare for å dekke den privates saksomkostninger pådrar nærmere kr 300 000 for Høyesterett (riktignok inkl mva som uansett går til staten). For sikkerhets skyld har man ilagt tilleggsavgift!

Avgiftsmyndighetene hadde prosedert på at den tidligere høyesterettsdommen om Sira-Kvina gjaldt utgifter den avgiftspliktige var rettslig forpliktet til å dekke. De var en del av konsesjonsvilkårene. I Norwegian Contractor-saken gjaldt det en frivillig inngått avtale. Avgiftsmyndighetenes rasjonale har ingenting å gjøre med formuleringene i merverdiavgiftsloven § 21 som gjelder fradragsrett. De er også på ville veier i forhold til Sira-Kvina dommen. I NC-dommen viste Høyesterett til at førstvoterende i Sira-Kvina dommen hadde lagt avgjørende vekt på «hvilken tilknytning oppofrelsen har til den næringsdrivendes avgiftspliktige virksomhet».

Et mer åpent spørsmål var om det skulle beregnes investeringsavgift på utgiftene. Også her sa Høyesterett nei fordi småbåthavnen ikke var «grunn, bygg eller anlegg» i NCs egen virksomhet.

Etter statens pinlige nederlag ble den avgiftspliktige tilkjent saksomkostninger. Her kom Høyesterett med en uttalelse som etter mitt skjønn ikke var særlig nødvendig, men som vil ha stor praktisk betydning. Som kjent (men ikke alltid respektert) har næringsdrivende ikke fradragsrett ved inntektsligningen for utgifter til skatterådgivning eller skatteprosess. Dette dreier seg etter domstolenes mening ikke om utgifter til inntektens ervervelse. Nå har Høyesterett forutsatt det samme for merverdiavgift på advokathonorar i avgiftssaker. «Da merverdiavgiften knytter seg til salær i en prosess om fradragsrett for inngående merverdiavgift, legger jeg til grunn at CPH ikke har fradragsrett for dette.» Tilsvarende må antakelig gjelde inngående merverdiavgift på utgifter til avgiftsrådgivning.