Skattekommentaren: One Way Street to Hell
Man kan undres om han karen (eller kvinnen) som driver med taktikk i Arbeiderpartiet, har tatt ferie. Høyre har lovet å rydde opp i norske skatter og avgifter. En Høyre-dominert regjering ender med å levere det kjedeligste statsbudsjett på en mannsalder på skattesiden. Finansminister Per-Kristian Foss står der som et eneste stort gjesp. Boligskatten skal ned, heter det. Og den er satt ned. Ligningsverdiene er redusert med 5 prosent. Har man en bolig med ligningsverdi kr. 451.250, betyr det spart skatt på kr. 140. Nå skal ingen kimse av kr. 140. Skal du f. eks. ut og fly, kommer du fint én vei med flytoget fra Oslo sentrum til Gardermoen. For å komme tilbake, kan du jo satse på å bli kjent med noen på flyet.
Norske journalister som generelt er gode Høyre-hatere, har spyttsmaken i munnen. De elsker å steke Høyre og Per-Kristian Foss i deres tomme skatteløfter. Hva gjør Arbeiderpartiet? De gir en gavepakke til Høyre. Arbeiderpartiet spør Finansdepartementet hva det vil gi av ekstra skatteinntekter å heve momsen med ett prosentpoeng (kr. 5,25 mrd. kr), eller å ta bort matmomsen (reduksjonen fra 24 prosent til 12 prosent på matvarer).
Avisoverskriftene etter disse tankeløse spørsmål fra Arbeiderpartiet er klare nok: Ap vil ha opp momsen. Høyre kan spille stramt-budsjett-platen, og si, som mer enn sant er, at det har vært vanskelig for oss å gjøre noe særlig med skattetrykket. Men, med Ap, hadde det blitt verre.
Mange sier at skatt er så vanskelig å forstå. En del hovedlinjer er ikke så utilgjengelige. Enkelte grunntall er enkle å regne på. Aftenposten hadde for en tid siden en overskrift som snakket om kr. 700 millioner i bebudet skattelette. Når man leser slikt, bør man, som journalisten og desken ikke hadde innsikt til, dele tallet på antall norske skattytere som er 3,7 millioner (for enkelhets skyld kan man runde opp til 4 millioner og holde det der noen år). Den bebudede skatteletten koker da ned til kr. 190 pr. person. Fortsatt kommer man ikke frem og tilbake til Gardermoen. Det er ikke penger, og langt innenfor regnefeilmarginene på statsbudsjettet.
Antall skattytere, nær 4 millioner, er ikke vanskelig å huske. Ei heller er det krevende å ha klart for seg hvor politikerne henter de tunge skattepengene. Det er skatt på alminnelig inntekt, trygdeavgift, arbeidsgiveravgift og merverdiavgift. Hvert prosentpoeng her gir kr 5-7 milliarder. Hva slags magi, ligger bak det sammentreffet? Ingen. Det skyldes ganske enkelt at disse skattene i hovedsak treffer samme pengestrøm, dvs. arbeidsinntekt. Først betaler arbeidsgiveren arbeidsgiveravgift, så betaler mottaker trygdeavgift og skatt på alminnelig inntekt. Til slutt vil lønnstakeren ut og handle litt og da blir det merverdiavgift. Politikerne graver seg hele tiden inn i lommeboken til folk med sikte på den samme lønnsbetalingen. De bare kaller det litt forskjellig når de napper til seg forskjellige deler av beløpet.
Man skal være historieløs for ikke å innse at Norge er rikere enn noensinne. Til tross for all medieklaging og virkelighetsforvridning er helse, levealder, utdanning, materiell gjennomsnittsstandard og boforhold på et nivå man for 100 år siden ville ha regnet som den villeste fantasi. Statskassen flommer over. Likevel, i en materielt overfokusert verden, vil folk alltid være misfornøyd. Det er dagens nordmenn, og politikerne presser sine budsjetter. Hører man regjeringspolitikere omtale budsjettforhandlingene hvor uendelig vanskelig det er høres det ut som om Norge nærmest er kollektivt på fattigkassa.
Med det konstante pengesuget fra politikerne, er det en trygg spådom at det å heve satsene for de tunge folkeskattene (skatt på alminnelig inntekt, trygdeavgift, arbeidsgiveravgift og merverdiavgift) er nærmest irreversibelt. Fra 1970 til 1992 var merverdiavgiftssatsen 20 prosent. Så gikk den opp til 22 prosent, og senere har det fortsatt til 24 prosent.
Arbeiderpartiet er ikke alene om sine avgiftsfantasier. Det er et nokså velkjent refreng fra en del skatteøkonomiske miljøer at merverdiavgiftssatsen på 24 prosent ikke bør være «hellig». Poenget er at dette er en vei med enveiskjøring. Å reversere satsøkningen på merverdiavgiften på 4 prosentpoeng siden 1970, forutsetter budsjettreduksjoner eller innsparinger på over kr 20 milliarder. Bare glem det!
Skulle Ap få gjennomslag for satsøkning til 25 prosent, så ligger satsen der. Det er lett for politikere i en irrasjonelt misfornøyd samtid å bruke kr 5,2 milliarder mer, men nærmest umulig å spare det inn.
Dermed er det heller ikke så vanskelig å gjette utfallet av en del av Skaugekommisjonens forslag. De vil antakelig foreslå, for å finansiere andre lettelser og for å minske forskjellen på kapital- og arbeidsbeskatning, at skatt på alminnelig inntekt øker til ca. 30 prosent. En gang skal kong Olav på nok et kjedelig museumsbesøk ha vært litt trett. Kuratoren sier: Her er kartet fra Vinland. Ifølge anekdoten, bryter kong Olav ut: Sa De vinkartet! Tilsvarende vil atskillige politikere høre «mer skatteproveny» når Skaugekommisjonen (eventuelt, innstillingen er jo ikke avgitt) foreslår økt skatt på alminnelig inntekt. Det vil ikke gi så mye ekstra penger, fordi de også må foreslå økninger i minstefradrag og klassefradrag for å kompensere dem under kr 200 000 i inntekt. Men noen milliarder vil det gi. Så vil det koste kr 5-7 mrd. å reversere det senere. Da vet man at det ikke skjer.
