Skattekommentaren: MVA-forenkling

Den mest aggressive bumper-sticker jeg har sett i USA, opplevde jeg under Watergate-krisen. Mange mislikte president Nixon sterkt. Bumper-stickerens budskap var enkelt i sin rendyrkede amerikanske utagering: Where is Lee Harvey Oswald, now, that we need him!

Tilsvarende kunne man si om det norske jag etter regelforenkling. Hvor er de norske regelforenklerne når vi virkelig trenger dem!

Fra 1. juli utvides området for merverdiavgiften. Hele 60 000 nye næringsdrivende skal inn i avgiftsmanntallet, og hver annen måned avslutte regnskaper og fylle ut momsoppgaver. Det er allerede påpekt at mange av disse er mindre konsulenter, folk som har bi-inntekter mv. som burde slippe med årsoppgave. Da kunne de levere én momsoppgave hvert år sammen med selvangivelsen. At denne enkle løsning ikke ble innarbeidet fra starten, sier atskillig om hvor dypt viljen til forenkling stikker.

En større jobb, men ikke uoverkommelig, er det å forenkle hele det omfattende regelverket som omkranser momsen. Statens proveny fra momsen er til å svimle av: Hele 120 milliarder kroner! Hva gjøres for at denne pengemaskinen ikke skal bli for administrativt belastende for betalerne? Skuffende lite!

Momsreformen ble forberedt ved NOU 1990:11. Finansdepartementet har hatt over 10 år til å forberede seg. Fikk vi en ny, strømlinjeformet og pedagogisk gjennomarbeidet lov? Nei. Finansdepartementet valgte å lappe på den gamle lovteksten. Denne lappverksmetoden gjør det vanskeligere for brukerne å finne frem.

Når man tenker på hvilke penger dette dreier seg om for staten, kr 120 000 000 000 – pr år – er det umulig å godta at lovgiveren unnlot å foreta den lille engangsinvestering å forbedre selve loven.

Mer utilgivelig er det derimot at forskriftene som omkranser merverdiavgiftsloven, kan bli et fremkommelig lappverk. Det er gitt i alt 115 – skriver ett hundre og femten – forskrifter til merverdi- og investeringsavgiftsloven, flere av dem nokså omfattende. Enkelte av i disse er opphevet, men det er mange nok igjen.

Hvis man tok idealet om regelforenkling på alvor, hadde man sanert hele dette utilgjengelige forskriftsverket og gitt en samleforskrift etter den modell som er fulgt for den nye skatteloven 1999. Til hver paragraf i loven samler man de forskriftsbestemmelser som hører til denne regelen og nummerer dem deretter. Dette gjør det mye enklere å finne frem. I tillegg får man en veldig klar cut off-dato for alle de gamle forskriftene.

Finansdepartementet har tidligere opplyst at de ikke planlegger å gi en slik samleforskrift. Man savner kapasitet. Det må kunne spørres hvilket ansvar man føler overfor de næringsdrivende som betaler inn de kr 120 000 000 000? Og hva tenker man om den samlede ressursbruk i samfunnet? Ser man Finansdepartementets arbeid med å utarbeide en ny samleforskrift i forhold til de næringsdrivendes ekstra arbeidsbelastning med å finne frem i et umulig regelverk, må forholdstallet være nær 1 til uendelig. I hvert fall er nevneren et høyt tall.

Nå kan det høres lettvint ut å si at ”lag ditt og lag datt”; ”det er så enkelt”; ”hvorfor ser dere ikke til å få gjort det”.

Derfor dette tilbud i den gode saks tjeneste: Å utarbeide en samleforskrift til merverdiavgiftsloven er ikke min drøm om det gode liv. Men det er for bakvendt for landets næringsliv at det ikke gjøres. Sammen med statsautorisert revisor Tor S Kildal (vi har nettopp laget en ny kommentarutgave til den nye merverdiavgiftsloven og er for så vidt i siget), tilbyr jeg meg å utarbeide et utkast til en ny samleforskrift. Honorarforslaget kan få frem hvilken enorm ressursinnsats vi taler om. Vi tilbyr oss å påta oss arbeidet med et utkast for 1,5 milliontedel av det samlede merverdiavgiftsprovenyet (uttrykt annerledes for 1,5 tusendels promille av provenyet).

Vårt tilbud gjelder med et forbehold. Finansdepartementet har gjennom lang tid konsekvent brutt forvaltningsloven. Departementet – og andre - er gjort oppmerksom på dette så tidlig som i 1995 i en lengre artikkel i Avgiftsnytt nr 5 b/1995. Men departementet har overhodet ikke gjort noe for å rette opp forholdet. Disse gjennomførte regelbrudd er ikke minst tankevekkende siden det dreier seg om avgiftsrett der næringsdrivende tas rimelig hardt for overtramp.

Etter forvaltningsloven skal alle ”vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer” gis og kunngjøres som forskrifter. I en årrekke har Finansdepartementet truffet vedtak om fritakelser fra merverdiavgift etter loven § 70 som er gitt en generell form og utvilsomt tilfredsstiller kravet til å være forskrift. Disse vedtak har man – stikk i strid med forvaltningsloven som gjelder på merverdiavgiftsområdet – valgt ikke å gi som forskrift, og heller ikke publisere. Derimot har Finansdepartementet til internt bruk laget et hefte som gir en oversikt over disse vedtakene (mars 1993). I sin tid søkte jeg Finansdepartementet om å få se dette heftet. Svaret var kort og godt nei. Det er et interessant svar siden det er et klart brudd på forvaltningsloven at de av vedtakene som representerer forskrifter, ikke er publisert. For egen del har jeg selvfølgelig fått tak i heftet. It fell off a truck. Det er vel kjent at saksbehandlere som slutter i skatteforvaltningen, øker sin markedsverdi ved å benytte kopieringsmaskinen flittig de siste dagene (nettene) før de går til sin nye private arbeidsgiver. Og så sirkulerer materialet der de med innskudd i Vennskapstjenestebanken etter hvert får sine kopier.

Så den delen av forskriftene kan altså ikke inngå i dette tilbudet om utkast til en samleforskrift. Men ellers står tilbudet der: Vær så god!