Skattekommentaren: Minst skade

Da kolonimaktene gradvis begynte å gi de tidligere kolonier mer frihet, fikk de seg en overraskelse. Ble de undertrykte takknemlige da grepet ble løsnet? Nei, de ble rasende. De fikk smaken av en frihet de ikke tidligere hadde følt på, og skjønte hva de hadde gått glipp av.

Jagland og Bondevik kan ha gjort en kjempetabbe da de skrudde skatteskruen tilbake høsten 1999 ved å øke marginalskatten til 55,3 prosent. Forbausende klager nå personer man ikke venter det fra, over inntektsskatten. Fra 1992 hadde man vent seg til at man fikk beholde mer enn 50 prosent av det man hadde i ekstra inntekt.

Som fagmann innen skatterett må man bare ta til etterretning at man har havnet på historiens skraphaug. I 1999 kom utredningen om flatere skatt fra et regjeringsoppnevnt offentlig utvalg. Ikke lenge etter sa Arbeiderpartiets skattefaglige Moland-utvalg at forskjellen mellom skattesatsene på arbeid og kapital må bli mindre. Men hvorfor skulle politikere som Jagland og Bondevik bry seg om slike faglige resonnementer. De økte i stedet forskjellene. Å reversere den skaden de gjorde, er å «gi gavepakker til de rike».

Alle fagfolk er enige om at skattesystemet må være forutberegnelig. Dette må være det dummeste Stoltenberg-regjeringen og sentrumspartiene har hørt siden de sist høst helt uventet og med tilbakevirkende kraft reduserte avskrivningssatsene ut fra skattepolitikk etter innfallsmetoden.

Momsreformen trer i kraft 1 juli 2001. Et enstemmig faglig utvalg rådet i 1993 sterkt fra å innføre differensiert matmoms. Stortingsflertallet kaster også dette faglige dokumentet på søppelhaugen. Matmoms skal det bli.

Eksemplene over at norske skattepolitikere helt ignorerer faglige råd, kan forfleres. Enkelte politikere ønsker tilsynelatende mer fag i skolen, men ingen av dem vil ha det på Stortinget.

Med det nivået som nå preger norske skattepolitikere, er det etter mitt skjønn fremmedgjort å spørre hva som utgjør et godt skattesystem. I stedet må man undre hvilken endring politikerne kan sette i gang som gjør minst skade.

I Finansdepartementet er inntrykket at saksbehandlerne som arbeider med den nye skattereformen, klør seg i hodet. I de «retningslinjene» Arbeiderparti-regjeringen og sentrumspartiene ga, står det egentlig bare: Vi aner ikke hva vi skal be dere gjøre. Men finn på et eller annet. Vi har rotet oss inn et hjørne, og vil ut, men uten å gi fra oss skatteinntekter.

Problemet er selvfølgelig at det ikke er så mye man kan gjøre med det norske skattesystemet, tatt det grunnleggende premiss at provenyet skal være det samme. Det er få steder man kan øke satsene noe særlig for å lette trykket på et annet område. Politikerne har ganske enkelt melket kua så ettertrykkelig at de har lite å gå på.

I norsk skatterett gjelder de store talls lov. Skal det bli mange penger i den offentlige kasse, må de mange betale. Det er folket som må finansiere virkelig høye skatteinntekter for det offentlige. Vi har fire «folkeskatter» og det er dem som virkelig drar: Skatt på alminnelig inntekt for fysiske personer gir 134 milliarder kr og trygdeavgiften 51 mrd, mens de to andre folkeskatter arbeidsgiveravgiften og merverdiavgiften henholdsvis 71 mrd kr og 120 mrd kr. Enkelt sagt betyr hvert prosentpoeng på folkeskattene 4-6 mrd kr. Ved hvert prosentpoengs lettelse på de skatter som gjelder folk flest, skal det strammes inn på budsjetter med 4-6 mrd kr. Alternativet er bare å øke en av de andre folkeskattene.

Der politikernes skatteinntekter kommer, er gjennom arbeidsplasser. Det gir lønnsinntekter som er der man drar inn pengene. Ville man ha et bedre skattesystem, er det ingen tvil om hva man burde gjøre: Redusere skattetrykket med omtrent 2 prosent av BNP – vi ligger nå for høyt i fastlands-Norge – og bruke dette til å fjerne toppskatt, formuesskatt og den ekstra arbeidsgiveravgiften. Dette er utopi. En nest best løsning kan være å gi større lettelser til næringslivet. En skatt som gir forbausende lite, er skatt på alminnelig inntekt for etterskuddspliktige, dvs særlig aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Selv når man inkluderer kraftverk, men holder sokkelen utenfor, snakker man om 29 milliarder kr. Denne skattesatsen på 28 prosent kan reduseres betydelig uten at det koster altfor mye.

En slik reduksjon kunne kombineres med enda tettere hull for overføringer mellom selskaper og aksjonærene. Det kunne bli strengere uttaksregler, og hardere beskatning ved privat bruk av selskapets driftsmidler. Hvis skattesatsen for selskaper ble 15 prosent, måtte det innføres en høyere utbytteskatt enn dagens 11 prosent.

En grense for hvor langt Norge kan gå i å redusere skattesatsen for selskaper, kan følge av EUs og OECDs retningslinjer for Harmful Tax Competition. Men vi har en del å gå på før vi kommer dit. En mer reell fare med lavere skatt for selskaper, er at man løsner bindingen mellom alminnelig skatt for personer og selskaper. Dermed kan marginalskattesatsen for fysiske personer igjen bevege seg mot himmelen en eller annen populistisk nattestund.

I fullt alvor lurer jeg på om det tryggeste for norsk skatterett og landet som helhet ville være at politikerne lovet ikke å røre noe på 10 år. Vi har et dårlig skattesystem. Men dagens finanspolitikere er enda verre. Lot de systemet stå urørt i 10 år, ville vi i det minste ha forutberegnelighet. Men grunnlovsmessig er tanken selvfølgelig litt problematisk.