Skattekommentaren: Kortslutning
En far med fire barn ga konsekvent bare ett av barna gave til jul. Det var det samme barnet hver jul som fikk gaven. Med dette, sa faren til de andre barna, skal dere lære at verden er urettferdig.
Jeg undres undertiden om det er den samme karen som sitter i Finansdepartementet og arbeider med delingsreglene. De er i hvert fall i hans ånd.
Det siste skudd på stammen rundt delingsreglene er samordningen med den nye utbytteskatten. Eller rettere sagt: Mangelen på samordning.
Fra 5 september 2000 ble det altså 11 prosent skatt på utbytte. Utbytteskatten er bebudet å vare ett år. De fleste innstiller seg på at det blir lenger, og at skattesatsen kanskje trappes opp.
I delingspliktige selskaper kan aktive aksjonærer ilegges skatt på inntil 55,3 prosent når man også regner med den skatten på 28 prosent som rammer selskapet. Egentlig er delingsskatten en selskapsskatt siden aksjonærenes delingsskatt kan kreves refundert fra selskapet. Ut fra det nevnte rettspedagogiske siktemål at norske næringsdrivende skal lære seg at verden er urettferdig, slipper ikke-kunnskapsbaserte bransjer med 28 prosent skatt når de har nådd kr 800 000. De som først slet seg gjennom en lang utdanning, straffes med at den høyeste skatten, den på 55,3 prosent, begynner nettopp her.
Men problemet var altså utbytteskatten. Etter å ha refundert delingsskatten, sitter selskapet igjen med inntil 44,7 prosent av det skattemessige overskuddet. Det er disse smulene som utgjør det regnskapsmessige overskuddet som kan deles ut til aksjonærene i utbytte. 11 prosent utbytteskatt vil ta ytterligere 4,9 prosent slik at det bare blir igjen 39,8 prosent. En samlet overskuddsskatt når man ser selskap og aksjonær under ett på 60,2 prosent er nokså heftig ikke minst når man tar hensyn til at norske næringsdrivende risikerer ikke lenger å få fradrag for alle utgifter og alt kapitalslit etter at stortingsflertallet barberte avskrivningssatsene i sin nattlige provenyjakt. For LO var utbytteskatten det store symbolet i kampen mot de rike. Hadde bare Hågensen holdt seg hjemme fra Sør-Afrika under uravstemningen, hadde vi sluppet utbytteskatten, mener enkelte. Men ingen mente vel at utbytteskatten skulle komme i tillegg til delingsskatten.
Men i mange tilfeller vil det skje. En situasjon har oppstått som jeg synes er alt for typisk i norsk skatterett. Finansdepartementet fremmer et forslag om samordning av delingsskatten og utbytteskatten som ganske enkelt rommer en kortslutning. På Stortinget ser øyensynlig ingen feilen. Der er det egentlig veldig få som har interesse for teknisk skatterett, og enda færre som behersker fagområdet. Når departementets feil i ettertid oppdages av andre, svarer departementet, at man ikke er interessert i å rette den opp siden problemet er midlertidig. Utbytteskatten skal bare bestå ett år. Men alle vet jo at det er det minst sannsynlige scenario.
Hvilken feil gjorde departementet som nå aksjonærer i delingspliktige selskaper skal lide under? Teknisk uttrykt baserte departementet samordningen på en uttaksmodell, og glemte at de norske delingsreglene er basert på et kildeprinsipp. Hva betyr dette? Jo, delingsskatt skal man betale uansett om selskapet betaler ut penger eller ikke. Skatten avhenger alene av at inntekten opptjenes ved kilden, i selskapet. Men utbytteskatt påløper bare ved uttak. Departementet foreslo at aksjonæren skulle slippe utbytteskatt (uttaksskatt) så langt hun var blitt beskattet for det samme beløp som delingsinntekt (kildeskatt).
Hvordan går dette galt? Jo, på de fleste måter. Hvis den aktive aksjonær ikke tar ut hele overskuddet i utbytte hvert år hun tilordnes delingsinntekt, kan hun ikke overføre ubenyttet overskudd til senere år og motregne det mot utbytte utdelt da. Dermed har Finansdepartementet og Stortinget nærmest pålagt aksjonærene å tømme selskapet for alt rest overskudd hvert år. Dette er uklok skattepolitikk.
Videre blir resultatet inkonsekvent når det er med passive aksjonærer. Disse mottar utbytte, men bare den aktive aksjonær lignes for delingsinntekt. Delingsskatten belastes selskapet gjennom refusjon, men de passive aksjonærer kan likevel ikke få godskrevet personinntekt mot utbytteskatten. Den eneste trøsten er at utbyttet gjennomgående vil være lavere enn personinntekten siden selskapsskatt og refusjon kommer til fradrag i inntekten før regnskapsmessig overskudd og dermed utbyttegrunnlaget fastsettes.
Det er gitt mange regler om identifikasjon for å hindre tilpasninger til delingsreglene. Aktive foreldre anses i forhold til delingsreglene som eiere av barnas aksjer osv. I alle identifikasjonstilfellene kan det igjen gå galt i forhold til utbytteskatten. Den passive aksjonær er aksjonær når det deles ut utbytte, men kan ikke godskrive seg den personinntekten som tilordnes den aktive som skal regnes som eier av hennes aksjer i forhold til delingsreglene.
Den departementale feil slår ut på samme måte når en aktiv aksjonær eier et driftsselskap gjennom et holdingselskap. Holdingselskapet deler ut utbytte basert på inntekter fra driftsselskapet, men aksjonæren kan ikke redusere utbytteskatten ut fra den personinntekt hun skattes for fra driftsselskapet.
Hva skulle Finansdepartementet ha gjort? Jo, helt enkelt å bygge på et konsekvent kildeprinsipp. Et delingspliktig selskap skulle kunne dele ut like mye utbytte uten utbytteskatt som tilsvarte beregnet personinntekt i selskapet.
