Skattekommentaren: Korrupte sjeler

Toppidretten sliter med etikken. Derfor skal man innenfor IOC være opptatt av slagord med sannhetsgehalt. Nå tror ingen lenger på «En sunn sjel i et sunt legeme». Derfor skal dette gamle honnørord skiftes ut med det langt mer sannferdige: «En korrupt sjel i et dopet legeme.»

Toppidrettsfolk og – klubber har på mange samfunnsarenaer en form for fripass. I Norge vil vi riktignok saksøke IOC fordi luringen Müllegg og andre får beholde flere gullmedaljer enn de burde. Men også norske politikere legger seg vanligvis flate for toppidretten. Høyesterett har også trådt til side. Og ligningsmyndighetene trår til dels vannet.

Tiden kan være kommet for å behandle toppidrett som den risikopregede underholdningsindustri det dreier seg om. Man må stille spørsmålet hvorfor idretten nærmest får en fristatus vanlige ideelle organisasjoner undertiden bare kan drømme om.

Ved regjeringen Stoltenbergs forslag til merverdiavgiftsreformen 2001 ble denne forskjellsbehandlingen tydelig. Idrettsaktiviteter og idrettslag fikk svært omfattende fritak – nærmest uten nærmere diskusjon. I en viss forstand er dette dem vel unt. Idrett dreier seg tross alt ikke bare om doping, men – til tider – også om helse, innsats og sosialt samvær. Etter hvert ble en del av unntakene også gjort mer generelle. Etter de endelige reglene spiller det ikke lenger så stor rolle for den avgiftsmessige behandling om det dreiet seg om et idrettslag eller andre.

Forskjellsbehandlingen til andre ideelle organisasjoner er likevel iøynefallende. Regjeringen Bondevik II har mumlet noe om at den skal se nærmere på avgiftskonsekvensene for frivillige organisasjoner av merverdiavgiftsreformen 2001. Men den er ikke egentlig interessert. Hvis noen ville ilegge merverdiavgift på kollekt på kirkemøter, ville det nok bli liv i KrF-leiren. Men så lenge de kirkelige organisasjoner er rimelig i fred, har ingen sett Bondevik eller Kristelig Folkeparti virkelig reise seg for Norges frivillige organisasjonsliv.

Fortsatt er det et åpent spørsmål om en frivillig organisasjon som tar deltakeravgift på en konferanse, skal avkreve deltakerne merverdiavgift. Ja, du leste riktig. Idrettsarrangementer og rett til å utøve idrettsaktiviteter er – selvfølgelig - fritatt. For å unngå en mulig merverdiavgift på en annen konferanse, kan arrangørene hvert kvarter be deltakerne reise seg og strekke seg litt. Da tøyer man både kroppen – og merverdiavgiftsloven så langt at man kanskje får vridd seg unna merverdiavgiften. Man kan anlegge en sporty innstilling til avgiftsrett og kalle det idrett.

Likeledes kan det bli merverdiavgift på adgangspenger til medlemsmøter og foredrag. I hvert fall kan det bli det hvis man skal ta merverdiavgiftsloven på ordet. Og det mener vel Stortinget at man skal? Igjen kan arrangørene av et medlemsmøte forsøke å vri seg unna merverdiavgiften ved å hevde at det dreier seg om undervisning som er unntatt. Blir det et virkelig livlig møte, kunne man også forsøke seg med fritaket for sirkus, fornøyelsesparker eller opplevelsessentra. Skal man ut i fjellet og benytte seg av guidetjenester, er det et uttrykkelig fritak. Det ligner på sport. Men skal man ha hjelp på livets vei i form av interessante foredrag, så kan det altså bli avgift.

Nå er det ingen grunn til å tro at frivillige organisasjoner er et prioritert område fra avgiftsmyndighetenes side. Enhver med erfaring fra organisasjonslivet er neppe særlig redd for at noen tillitsmenn i frivillige organisasjoner har avkrevd merverdiavgift på medlemsmøter og annet.

Når det gjelder toppidretten, har skatteetaten det slett ikke lett. Ett er at lovteksten fritar en rekke aktiviteter straks det kunne ligne idrett. Men Høyesterett synes også å ha godtatt resonnementer når det gjelder skattlegging av idrettslag som er få andre potensielle skattytere eller frivillige organisasjoner forunt. I en dom fra 1997 som gjaldt fotballklubben Bodø/Glimts salg av supporterutstyr i millionklassen til en cupfinale, ble skattefritak stadfestet med et relativt sportslig resonnement. Det ble mer festivitas og realisering av det skattefrie idrettslige formål ut av det hele når supporterne var kledd i klubbens farger, mente en enstemmig Høyesterett. Det er nesten fristende å spørre hva de ærverdige dommere gikk på den dagen – i god toppidrettslig ånd.

Det er langt fra helse til doping. Et godt stykke er det også fra slagmarken ved Solferino til Røde Kors’ spilleautomater. Røde Kors’ nærmest ustyrlige mammon-ånd har ikke bare ødelagt for organisasjonens renommé. Det bør også få konsekvenser for det uformelle inntektsskattefritaket disse spilleautomatene har nytt godt av. Etter norsk skatterett kan en skattefri organisasjon drive kortvarige, tilfeldige og enkeltstående inntektsgivende aktiviteter uten at det medfører inntektsskatteplikt. Loppemarkeder er enkeltstående arrangementer og skattefrie. Faste bruktutsalg er skattepliktige.

Finansdepartementet skal i sin tid ha uttalt at man «ikke har noe å innvende mot» at de lokale ligningsmyndigheter unnlater beskatning av Røde Kors’ spilleautomater. Uttalelsen er fra tiden før Røde Kors-ledere ble besatt av den samme spillegalskap som de ulykksalige sjeler foran automatene. Skal skattemyndighetene i rimelig grad følge skatteloven, må nå inntektene fra hundrevis av spilleautomater til Røde Kors skattlegges. Det var dette med magamål og klok manns handling. Ingen ville hatt noe mot at Durants Røde Kors ble møtt med velvilje hos skattemyndighetene. Men ikke spilleautomatenes Røde Kors.