Skattekommentaren: Ingen vinnere - bare tapere

Skatteeksperter har det kanskje litt som meteorologer. Godt vær er det vær man varslet. Tilsvarende med høyesterettsdommer i skatt: En fin dom er en dom der man gjettet riktig om utfallet.

I så måte er Høyesteretts avgjørelse (riktignok med dissens 4-1) om Olsen-familiens Ptarmigan Trust i Liechtenstein en kjekk dom. Familien vant i lagmannsretten. Undertegnede har ved flere anledninger tillatt meg å uttrykke at lagmannsrettens konklusjon mer var en fjær i hatten for Olsen-familiens advokat enn for fortolkningen av norsk skatterett.

Den nye høyesterettsdommen der Olsen-familien ble kjent skattepliktig, er likevel en dom med en bismak. Hva vil den bety for denne rederfamiliens tilknytning til Norge? Det kan være en mer åpen problemstilling hvem som vant og tapte – staten Norge eller familien Olsen. Kanskje står man overfor en lose – lose situasjon – ingen vinnere, bare tapere.

Dommen illustrerer det nesten uløselige dilemma for en lovgiver i en moderne velferdsstat som er like avhengig av et høyt skattetrykk som av internasjonalisering og frie kapitalbevgelser. Tidligere måtte man ha valutalisens for å flytte penger inn og ut av Norge. Kapitalbevegelsene er nå frie. Dette har skapt behov for å verne det norske skattefundamentet. Med Skattereformen 1992 fikk vi de såkalte NOKUS-bestemmelser (Norsk Kontrollert Utenlandsk Selskap) som er blitt Olsen-familiens bane. Har nordmenn penger plassert i et utenlandsk selskap som et norsk flertall eier eller kontrollerer, kan nordmennene beskattes til Norge for sin andel av selskapets årlige overskudd uten hensyn til om penger tas ut av selskapet. Til gjengjeld kan man kreve fradrag for en forholdsmessig del av selskapets underskudd.

Et vilkår for at reglene om fortløpende beskatning kommer til anvendelse, er at det norskkontrollerte selskapet ligger i et lavskatteland. Hva det er, kan være komplisert i detaljene. Men det er enkelt å fastslå at nordmenn som den store hovedregel ikke får NOKUS-skattlegging hvis de legger sine selskaper i vanlige OECD-land, mens f eks Liechtenstein lett vil kvalifisere.

Hvis et selskap er norskkontrollert, slipper man følgelig ikke unna bare med utenlandsk skatt på selskapet hvis dette ligger i et lavskatteland. Man kan få fortløpende norsk skatt.

Nå kan man gjøre mye annet enn å ta sin pengesekk med tilhørende aksjer og andre herligheter og legge inn i et utenlandsk selskap. Man kan i stedet f eks benytte konstruksjonen trust som er mye brukt innenfor stater med anglo-amerikansk rett. En trust er ikke en stiftelse. En stiftelse kalles gjerne en foundation (Stiftung) i utlandet. En trust er, enkelt sagt, å legge en formuesmasse i hendene på en person eller en institusjon som forvalter midlene på vegne av noen som skal tilgodeses. Det er mer en kontraktuelt forhold enn en selvstendig juridisk person.

Også denne type formuesmasser kan hentes inn av NOKUS-reglene. Ellers ville det bli for enkelt å slippe unna norsk beskatning. Forutsetningen er at trusten kan sies å være eiet fra Norge eller stå under norsk kontroll. Fire av de fem dommerne i Høyesterett kom frem til at Olsen-familiens trust i Liechtenstein var eid av de nordmenn som skulle begunstiges. Det kunne ha vært like treffende å si at trusten i Liechtenstein var kontrollert fra Norge. Begrunnelsen spiller mindre rolle, når dommen først foreligger. Har man den type innflytelse over trusten, som de berettigede i Olsen-familien hadde, kan man bli skattepliktig til Norge etter NOKUS-reglene. Viktige spørsmål vil her være hvem som til syvende og sist kan ha rett til trustens midler. Ved oppløsning ville det være Olsen-familien. Etter en totalvurdering kom Høyesteretts flertall frem til at Olsen-familien hadde «avgjørende innflytelse» over trusten. Ut fra formålet med NOKUS-reglene, å skattlegge norske skattyteres kapital likt enten den er plassert i Norge eller utlandet, mente Høyesteretts flertall dermed at Olsen-familien i relasjon til Liechtenstein-stiftelsen måtte anses som dens eiere.

Dommen representerer et veiskille. Det ligger antakelig en del saker om utenlandske saker til observasjon på ligningskontorer. Det må antas at ligningsmyndighetene i flere av disse vil treffe vedtak om skattlegging år tilbake.

Olsen-familien kan, ut fra de opplysninger som fremkommer i dommen, vanskelig risikere tilleggsskatt. Det var dens advokat som i sin tid tok spørsmålene opp med skattemyndighetene og ba om avklaring.

Men de skal inn i en papirmølle av dimensjoner. Nå må det utarbeides regnskaper basert på norske skatteregler for Liechtenstein-stiftelsen mange år tilbake. Hvor mange skattekroner det blir, vet vel ingen. Men få vil mistenke Olsen-familien for ikke å ha tenkt litt på skatt når man etter hvert vurderte hva som skulle til trusten. Så lenge skattesaken verserte, er det rimelig å gå ut fra at man har forsøkt å holde trusten rimelig slank når det gjelder løpende overskudd. Urealisert verdisting, at trustens aksjer øker i verdi, utløser ingen skatteplikt før aksjene selges.

Et annet spørsmål angår formuesskatten. Den sier Høyesterett intet om. NOKUS-reglene gjelder inntektsskatt. Men Høyesteretts flertall anså Olsen-familien som eiere av trusten. Kan de da formuebeskattes etter de vanlige norske regler? Rettskildemessig kan det få betydning at det var formålsbetraktninger ut fra NOKUS-reglene som førte til at Høyesterett mente det forelå eierskap. Disse formålsbetraktninger kan det være vanskelig å overføre til formuesskatten.

Så, staten vant. Men dilemmaet er at velstående skattytere potensielt sitter med siste kort. Å flytte fra Norge, løser problemet. Prisen for et høyt – og mer konsekvent - skattenivå kan være at landets største verdiskapere må søke andre jaktmarker.