Skattekommentaren: Ingen kommentar

For noen år siden utviklet det seg et mindre hjertelig forhold mellom ligningskontoret i Oslo og ansatte der, og en sterkt profilert advokat som var leder for ligningsnemnden. Lederen for ligningsnemnden gikk til ærekrenkelsessak mot den tidligere ligningssjefen. Ærekrenkelsessaker er sjelden særlig vellykket – annet enn for advokatene (og nå også fylkesskattesjefen siden det er moms på advokattjenester). Denne skittentøyvasken endte i forlik etter at hver part nok hadde blødd nok.

Et skikkelig bidrag til konflikten mellom lederen for ligningsnemnden og de ansatte ved Oslo likningskontor skyldtes at ligningskontoret hadde funnet det betimelig med bokettersyn hos advokaten som altså var lederen for deres ligningsnemnd. Dette kan ha vært godt faglig begrunnet, selv om terskelen bør være temmelig høy for et slikt tiltak. Det endte i hvert fall med etterligning og tilleggsskatt.

Etterligningen ble omtalt i pressen. Dette skadet advokatens omdømme, mente han selv. Og det må de fleste være enige i, hvis omdømmet på forhånd ikke er aldeles fortapt. Spørsmålet ble så hvem som hadde gitt disse opplysningene til mediene. Advokaten mente det måtte være de ansatte på ligningskontoret. Borgarting lagmannsrett avsa dom 9 mars 2001. Den mente at det i hvert fall var svært lite sannsynlig at advokaten selv hadde lekket opplysningene om etterligningssaken til pressen.

Derimot mente lagmannsretten at det forelå helt spesielle omstendigheter i saken «som var egnet til å gi personer i ligningsforvaltningen sterke motiver for lekkasjer». Dette er ikke et oppsiktsvekkende utsagn sett ut fra de konflikter som forelå. Men det må anses som svært alvorlig når lagmannsretten tilføyer: «De politiske motiver for taushetsbrudd var dessuten nærliggende som følge av at A advokaten var oppnevnt som ligningsnemndas leder etter forslag fra Fremskrittspartiet.» Ansatte på et ligningskontor eller medlemmer av en ligningsnemnd som lekker opplysninger om etterligning til pressen fordi de ikke liker den politiske bakgrunn til ligningsnemndas leder, begår overtramp mot fundamentale prinsipper i et demokrati. Man kan undres hvilke ressurser skatteetaten selv og politiet har satt inn for å finne frem til dem som hadde begått overtrampet. De bør ha vært betydelige, men det er det kanskje liten grunn til å tro. Det dreide seg heller ikke bare om en telefon: Lagmannsretten mente at VGs oppslag i saken «tydet sterkt på at VG satt med både innstillingen og protokollen fra ligningsnemndas møte».

Lagmannsretten fant at det ikke forelå «nevneverdig tvil om at VGs oppslag er forårsaket av forsettlig taushetsbrudd i ligningsforvaltningen, enten i ligningsnemnda, ligningskontoret eller fylkesskattekontoret». Så lenge det var klart at staten hadde et arbeidsgiveransvar for samtlige av disse personer, spilte det ingen rolle for selve erstatningen at den konkrete synder ikke var knepet. Arbeidsgiversvaret omfatter også anonyme feil.

I Oslo byrett hadde advokaten blitt tilkjent kr 2 000 000 i erstatning. I lagmannsretten ble erstatningen redusert til kr 800 000. Etter mitt skjønn er det et altfor lavt beløp. Det dreiet seg om en advokatvirksomhet med millioninntekter. I en sak hvor ansatte i etaten eller medlemmer av nemndene er så sterkt å bebreide, er det også synd at domstolene ikke markerer klarere at atferden innenfor våre politiske rammebetingelser er helt uakseptabel.

Hva kan ansatte i ligningsetaten eller medlemmer av en ligningsnemnd egentlig si om en konkret skattyter? Svaret er som utgangspunkt enkelt. Overfor offentligheten har ligningsmyndighetene som den store hovedregel en absolutt taushetsplikt. Uten hensyn til hvor hardt et ligningskontor eller en ligningsnemnd kritiseres for en konkret avgjørelse, kan de ikke forsvare seg i pressen ved å opplyse noe om sakens fakta. De kan alltid redegjøre for rettsreglene, men ikke gi opplysninger om hvordan reglene er anvendt overfor en konkret skattyter.

Hvis det er allment kjent at en skattyters ligning er gjenstand for en endringssak, må ligningsmyndighetene kunne opplyse om når den ventes ferdigbehandlet. Hvis en journalist spør om selvangivelse for skattyter NN har vært tatt opp til endring, kan dette verken avkreftes eller bekreftes hvis ikke forholdet må anses allment kjent.

Taushetspliktsreglene må ikke bare forstås som et forbud mot å gi opplysninger. De som arbeider for skatteetaten, må oppføre seg slik at opplysninger ikke siver ut. Ved anonymisert omtale av ligningspraksis, må det f eks unngås at den enkelte skattyter kan identifiseres. Dreier det seg om så særegne forhold at skattyteren ikke lar seg anonymisere, kan sakens konkrete fakta ikke omtales.

Taushetsplikten skal verne skattyter. Skattyteren kan gi avkall på den beskyttelsen som følger av taushetsplikten, for så vidt gjelder egne økonomiske og personlige forhold. Fra skattyterens side kan det f eks være ønskelig at skattemyndighetene kan svare avkreftende på spørsmål fra pressen om mislige forhold eller andre beskyldninger. Enkelte kjente politikere har vært involvert i vanskelige ligningssaker. De har da undertiden henvist til skatteetatens behandling. Men skatteetaten kan intet si. En våken journalist bør da spørre hvorfor politikeren ikke fritar etaten for taushetsplikten på de kontroversielle punkter.

Opplysningene som skal inntas i de offentlige utlagte skattelister, kan opplyses uten at taushetsplikten brytes. Dette gjelder den enkelte skattyters navn og adresse, fødselsdata, for selskap o.l. annet identitetsnummer, den fastsatte nettoformue, nettoinntekt og klasse, samt skatter og avgifter.