Skattekommentaren: Ikke arbeid gratis

Don’t think of the hungry – and they will go away! Slik lød den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfams billboard på Tuben i London for en del år siden.

Tilsvarende tenker kanskje norske stortingspolitikere om privat gavmildhet. Den er ikke forstyrrende stor. Unnlater bare lovgiveren lenge nok å legge forholdene til rette for privat generøsitet, kan vi være helt kvitt den.

En utbredt norsk holdning har i etterkrigstiden vært at politikerne gir de milde gaver som teller. Vi andre betaler skatt – med forbehold for ubetydelige gaver opp til kr 900 som kan gis med fradragsrett til visse utvalgte organisasjoner.

Så, don’t think of the hungry. Det får Stortinget gjøre.

Merverdiavgiftsreformen fra 1. juli 2001 er et nytt bidrag til å dempe privates konkurranse med offentlig gavmildhet.

Mange har fått med seg at advokater, konsulenter og en rekke andre tjenesteytere snart skal belaste 24 prosent merverdiavgift på sine tjenester. Det skal bli dyrere å hevde sin rett.

Stortinget har innført et regelsett som gjør det avgiftspliktig for advokater å yte rabatterte tjenester eller gratistjenester til private. Dermed er ringen sluttet. Enten kvalifiserer man for de lave inntektsgrenser for fri rettshjelp (foreslått til kr 190.000–210.000, avhengig av forsørgerbyrde) og får støtte fra staten. Faller man utenom de statlige støtteordninger, må de som hjelper deg gratis, betale ekstra uttaksmerverdiavgift til de offentlige kasser.

Utgangspunktet for de nokså generelle regler om avgift på uttak, vil de fleste ha lett for å forstå. Lise går i butikken og kjøper klær. Hun belastes 24 prosent merverdiavgift. Henter butikkinnehaveren ut klær fra lageret for å bruke selv, må også hun betale merverdiavgift. Næringsdrivende skal ikke ha et privatforbruk der de slipper unna momsen.

Det er også tilsvarende lett å forstå at det samme må gjelde der Lise henter ut et plagg fra butikken for å gi til en venn. Gaver må vi andre betale moms av for å kunne gi. Det samme må gjelde næringsdrivende.

Verre blir det med logikken når man kommer over til tjenester. En snekker som er avgiftspliktig næringsdrivende, utfører håndverksarbeid på eget hjem. Hvis tjenestene går ut over det de fleste av oss ville makte så det dreier seg om reelle håndverkertjenester, og ikke bare en alminnelige handling fra dagliglivet, skal det beregnes uttaksmoms. Det er kanskje ikke så mye å ta på vei for, særlig ikke fordi det i praksis neppe blir særlig moms av det unntatt der snekkeren får et helt nytt bygg til å stige frem midt i glaninga til avgiftsmyndighetene.

Derimot er det nok et større tankekors at snekkeren skal betale moms der hun tar med seg hammeren til en venn og igjen gjør mer enn det enhver av oss kunne prestert som en dagliglivets handling. Da skal det også bli moms uten hensyn til at verden er et bedre sted å være hvis vi alle hjelper hverandre i ny og ne uten alltid å hente frem kalkulator og kassaapparat.

Etter atskillige år med slapphet fra lovgiverens side, ble det i 1992 vedtatt nye enkelte unntaksregler fra moms på uttak av tjenester. Hvis snekkeren eller andre avgiftspliktige næringsdrivende yter gratistjenester til allmennyttige organisasjoner, blir det ikke moms på tjenestene (derimot blir det moms på gratis materialer). En eller annen pussig skrue i avgifsforvaltningen fikk for seg at det fikk være måte på gratisinnsats. Yter den enkelte næringsdrivende mer enn 100 timer gratistjenester i løpet av ett år sammenlagt til forskjellige organisasjoner, blir det moms på det overskytende. Men, igjen, hvem finner ut av det?

Tilbake til advokatene: Hvis disse yter gratistjenester til ideelle og allmennyttige organisasjoner, gjelder de alminnelige fritaksregler. Problemet med uttaksmerverdiavgift oppstår hvis advokaten yter juridiske tjenester rabattert eller vederlagsfritt til andre.

Her oppstår en rekke problemer der vi ennå ikke har tilstrekkelig med rettskilder til å oppstille sikre konklusjoner.

Et tilfelle må være rimelig klart. Enkelte advokatfirmaer tar generelt lavere priser av privatpersoner enn av næringsdrivende. Denne form for konsekvent differensiert prising kan ikke medføre uttaksmerverdiavgift. Det er ingen gave.

Atskillige advokater yter enkelte gratistjenester. Hvis dette skjer til familie og venner, må løsningen ut fra gjeldende regelverk bli uttaksmerverdiavgift. I praksis vil det nok ofte bli slik at tjenestene ikke registreres, eller med et mye lavere timetall. Men i prinsippet og ut fra law in the books skal det bli moms. Det kan også bli inntektsskatt, men som utgangspunkt ikke hvis det dreier seg om en advokat som driver som enmannsforetak Men i advokatfirmaer organisert som aksjeselskaper, ansvarlige selskaper, indre selskaper mv., skal selskapet oppføre omsetningsverdien av gratistjenesten til inntektsbeskatning. Det gjøres sikkert ofte.

Derimot er det et mer åpent spørsmål hva som skal skje hvis gratistjenesten ytes til visse utsatte grupper: folk med lave inntekter, eldre, pensjonister mv. Jeg er redd en riktig tolkning her er at det skal belastes uttaksmerverdiavgift og inntektsskatt. En løsning i forhold til merverdiavgiften er å legge denne gratis tjenesteytingen inn i et eget selskap. Men det er ikke like sikkert at man dermed går klar av inntektsskatten.

Veldig få av oss plages sterkt av advokater som ikke tar seg godt betalt eller arbeider gratis. Generelt bør Stortinget utvikle regelverk som stimulerer privat solidaritet og offervilje, og ikke skatte også dette.