Skattekommentaren: Ha det godt, kemner!

En av exitene fra deler av det norske skattesystem skal nå på enkelte punkter gjøres litt lettere. Ett er emigrasjon. Det betyr at man oppgir sin bostedstilknytning til Norge og påstår seg bosatt i et annet land. Da opphører all skatteplikt til Norge for inntekter som ikke har en slik tilknytning hit at selv utlendinger beskattes til Norge for disse inntektene. Et eksempel er leieinntekter. Emigrerer du til et annet land, men leier ut fast eiendom i Norge, beskattes du fortsatt til Norge for leieinntekten.

Reglene om hva som skal til for å bli ansett emigrert fra Norge er under revisjon. I dag er kriteriet at man skal ha avbrutt sin tilknytning til Norge på permanent basis. Disse reglene kan bli strengere.

Det som nå synes avklart fra finanskomiteens side, er hva som skal til for å slippe skatt til Norge på lønnsinntekt mens man har et midlertidig opphold i utlandet. Dette har tidligere vært avgjort ut fra den såkalte ettårsregelen. Den har krevd at man skulle være skattepliktig som innenlandsboende i det landet man oppholdt seg. Det har vært tunge dokumentasjonskrav, og atskillig forskjellsbehandling der Sivilombudsmannen har påpekt at skattemyndighetenes praktisering av bestemmelsen kan virke vilkårlig.

Finansdepartementet mente selv at det nye forslaget innebærer skattelettelser med kr 65-95 millioner årlig: «vil grovt anslått innebære et provenytap på 65-95 mill. kroner på årsbasis». Oversatt til vanlig norsk betyr dette at Finansdepartementet gjetter temmelig vilt på hva skatteeffekten vil bli. Selv tilhører jeg dem som – dessverre – etter hvert er blitt skeptisk til Finansdepartementets provenyanslag. Utgifter overdrives, skatteinntekter undervurderes. Egentlig er jeg for min del ikke sikker på om forslaget om ny tolv måneders-regel medfører skattelettelse i det hele tatt. Som så ofte gis det med én hånd, men tas med en annen.

Den nye lovteksten gjør det lettere å få redusert skatt på lønnsinntekt ved 12 måneders sammenhengende arbeidsopphold i utlandet. Det tilsier isolert sett skattelettelse. Men skattelettelsen skal nå bare gjelde lønn. Tidligere omfattet den all inntekt man ble skattepliktig for som innenlandsboende. Videre er det ikke et rent fritak, men en skattenedsettelse etter den såkalte alternative fordelingsmetode. Det betyr kort sagt at hvis man f eks har kr 300 000 i utenlandsk lønn som faller inn under reglene, blir ikke skattepliktig inntekt til Norge satt ned med kr 300 000. I stedet reduseres skatten med den forholdsmessige del av skatten som faller på de kr 300 000. Har man f eks kr 200 000 i annen inntekt, er det stor forskjell på å betale skatt på kr 200 000 (og ikke på de kr 300 000), eller å slippe å betale 3/5 av den skatten som faller på kr 300 000. Det siste er den alternative fordelingsmetode.

Finansdepartementet forsøker ikke å forklare om de kjenner effektene av disse forskjellige sidene av reglene, eller om man driver en avansert voksenversjon av «tenk-på-et-tall»-leken. Men hvorfor skulle Finansdepartementet gjøre seg anstrengelser når stortingsrepresentantene likevel bare sier at de tar departementets tall «til orientering»?

Finansdepartementet innleder med et standardutsagn om de ut fra «hensynet til rettferdighet og nøytralitet» er «imot særskilte skattefritak eller skattelempning». Departementet har liten sjenanse ved å bruke uttrykkene «rettferdighet og nøytralitet» i forhold til hva man kanskje kunne forvente av det fagmiljøet som har det tyngste ansvaret for et bisart og fullstendig mislykket regelsett lik de særnorske delingsreglene.

Finansdepartementet vedstår likevel at det av hensyn til norske bedrifters konkurranseforhold kan være ønskelig at norske arbeidstakere i utlandet ikke får en total skattebelastning som er hardere enn konkurrentenes skatteregning. Det forbauser at departementet ikke nevner et annet argument som en del bedrifter selv trekker frem: Hvis det totale skattetrykket for norske arbeidstakere er høyt, må bruttoinntekten til disse og dermed bedriftenes lønnsutgifter økes ytterligere. Dermed kunne skattereglene skape et insentiv for i enda større grad å ansette utlendinger til å håndtere norske bedrifters operasjoner i utlandet.

Når det gjelder ønsker om å unngå dobbeltbeskatning, ivaretas dette av skattelovens kredittregler (for utenlandsk skatt) og de 78 dobbeltbeskatningsavtalene Norge har inngått. Det den nye nedsettelsesregelen basert på 12 måneders utenlandsopphold fører til, er at skatten blir mer lik oppholdslandets satser hvis disse generelt er lavere enn i Norge.

Det kreves 12 måneders sammenhengende opphold i utlandet for å oppnå skattenedsettelse. Dager i Norge teller overhodet ikke med selv om man lander på Gardermoen bare minutter før klokken slår tolv midnatt. Men folk flest vet vel hvordan de skal finjustere uret sitt når det trengs. Utenlandsoppholdet anses ikke avbrutt selv om man oppholder seg i Norge gjennomsnittlig seks dager hver måned. Her bør man merke seg at ankomst- og avreisedager skal regnes med blant de seks dagene – igjen uten hensyn til hvor lenge man var i Norge den aktuelle dagen.

Det er lett å glemme at den norske skatteregningen er satt sammen av flere skatter. Den skatten som reduseres, er skatt på alminnelig inntekt og toppskatt. Trygdeavgiften på 7,8 prosent holdes derimot utenfor siden den utsendte arbeidstaker kan opprettholde rettigheter i folketrygden ved midlertidige utenlandsopphold. Heller ikke arbeidsgiveravgiften bortfaller på grunn av de nye reglene.