Skattekommentaren: Fredløs

Josef K.s plageånder er ikke døde. De er klonet og befinner seg i ukjent antall rundt om på norske ligningskontorer. Man kan smile av de kafkaske prosesser som er i gang. Egentlig er det nokså alvorlig. Noe har gått galt i skatteetaten.

Skatterett er så vanskelig, sier mange politikere som en unnskyldning for å sette seg inn i de regler de selv har gitt. De følgende saksforhold er litt juridisk-tekniske, men det kafkaske poeng er ikke vanskelig å ta. Det dreier seg om absurde skattekonsekvenser for rene formalfeil.

Hvis et aksjeselskap betaler ut det som skatterettslig kalles aksjeutbytte, har aksjonæren rett til godtgjørelse. Dermed slipper hun skatt. Et vilkår for å unngå skatten er at utdelingen etter skattelovens ordlyd skal være «lovlig».

Forarbeidene til lovbestemmelsen sier kort og godt at med lovlig mener man at alle materielle og formelle krav skal være oppfylt. Det materielle er greit nok. Det betyr at aksjonæren bare får godtgjørelse hvis aksjeselskapet holdt seg innenfor de beløpsmessige grenser for hva det kan dele ut. Det overskytende berettiger ikke til godtgjørelse og følgelig ikke til skattefrihet.

Der Kafka kommer inn på banen, er det formelle. De for knappe – og overflatiske – forarbeidene til dette lovlighetsvilkåret forutsetter tilsynelatende at enhver formell feil skal føre til skatteplikt. En del ligningskontorer har nå oppdaget at her er et nytt forretningsområde. Oslo likningskontor har publisert en avgjørelse som er riktig artig. Igjen blir framstillingen litt juridisk-teknisk, men ikke umulig å henge på for å komme inn i Kafkas verden, avdeling Tøyen. Hvis et selskap nedskriver og utbetaler aksjekapital som er fondsemittert, dvs. økt uten innbetaling fra aksjonærene, skal denne utbetalingen også regnes som utbytte. Siden en slik nedskrivning av aksjekapital med utbetaling kan gå ut over kreditorenes dekningsadgang, skal kreditorene varsles med en to måneders frist til å komme med innsigelser. Først når fristen har gått ut og kreditorer som protesterer har fått sikkerhet, kan selskapet utbetale midlene. Men først skal Foretaksregisteret ha et brev om at utbetalingen vil bli iverksatt. Det er bare når dette iverksettelsesbrevet er registrert i Foretaksregisteret, at utbetalingen kan finne sted.

Her er det altså Kafka-klonene på Oslo likningskontor og en del andre kontorer, har ligget på lur. I et selskap tok en eller annen seg en høneblund. Selskapet lot to måneders fristen gå ut og ingen kreditorer meldte seg. Så glemte man å sende iverksettelsesbrevet til Brønnøysund. Pengene ble utbetalt. Da klappet fellen til. Oslo likningskontor påpekte, som riktig er (ingen har anklaget fariseere for ikke å ha rett når det gjelder det formelle), at alt det formelle ikke var i orden. Da skal skatt betales. Det utbetalte beløpet skal ha vært kr 20 millioner. Den ekstra skatten ble kr 5,6 millioner: Et dyrt spart frimerke!

Selskapet skal ha sagt fra at brevet blir umiddelbart sendt: Tilgi oss! De kan ikke ha lest Prosessen.

Dette er altså en publisert sak. Det dreier seg ikke om en tilfeldig glipp ved Oslo likningskontor. Man har bevisst tatt standpunkt. Det skal versere flere tilsvarende saker ellers i systemet. Vanligvis læres at beskatning skal finne sted på basis av realiteter. Dette er skattlegging ut fra rene formaliteter.

Det er flere slike lite gjennomtenkte lovlighetshenvisninger i skatteloven, dvs. krav om at noe skal være «lovlig» etter selskapsretten og regnskapsretten: Ved konsernbidrag, fusjoner og fisjoner og konserninterne overføringer. Til dels er henvisningen meningsløs og bygger på at skattelovgiveren ikke har skjønt hva hun selv skriver. Det er ikke et klart lovlighetsbegrep selskapsrettslig, og enda mindre regnskapsrettslig.

Den sittende finansminister har instruksjonsrett overfor etaten. Et stramt budsjett er her ingen unnskyldning for å gjøre noe. Disse kafkaske formaltolkninger er ingen budsjettpost. Det dreier seg om å holde en etat som her opptrer uklokt, litt i ørene og minne den om alminnelig etiske prinsipper. Ett er Kafka, noe annet Kant: Gjør ikke mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg. Få av oss ønsker et Norge der noen må betale kr 5,6 millioner i skatt for ikke å ha sendt et brev etter at alle frister for øvrig er overholdt.

Et slikt formalistisk fariseer-regime kan skape mye angst og bidra til et samfunn der det ikke er et godt og samarbeidsorientert klima mellom borgere og myndigheter. Ett er selskapets skatteregning. Hva med konsekvensene for den stakkaren som har glemt å sende brevet? Skatteetaten kan ikke fri seg med å si at slikt er ikke vårt ansvar. Det etiske ansvar for den smerte som voldes, er skatteetatens. Disse helt formelle tolkninger av lovlighetskravet er ikke nødvendig. Det er bedre å basere seg på sunn fornuft enn Kafka når man tolker skatteloven. Man kunne lett vinne frem med en annen løsning gjennom et proporsjonalitetsprinsipp som i siste instans er et underliggende hensyn i all norsk rett: Det skal være en eller annen sammenheng mellom forgåelse og konsekvens.

Ringvirkningene av denne type opptreden fra skatteetaten er flere: Skatterådgiverne kan bli erstatningsansvarlige. De må vokte seg for ikke å varsle klart om det formelle. Regningene for rådgivning blir dyrere. Man må passe på og passe på.

Ett ord fra finansminister Per-Kristian Foss hadde vært nok. Men der kan man møte mer arroganse og ironi enn vilje til å skape en bedre verden der stakkars skattytere ikke ender som fredløse.