Skattekommentaren: Forhåndsbeskjed

Ligningsfunksjonærer vet at det bor en luring i mange av oss. Men det er atskillige luringer også i Skattedirektoratet og Finansdepartementet. I det minste fikk de siste stikk når det gjaldt den nye ordningen med bindende forhåndsbeskjeder. Den har ennå ikke trådt i kraft, men er vedtatt.

Bindende forhåndsbeskjed betyr at skattytere kan gå til skattemyndighetene og si: «Jeg klarer ikke å se hva som blir skattekonsekvensene av denne disposisjonen. Ta stilling til den nå, før jeg har foretatt den, slik at jeg kan ta rev i seilene mens det ennå er mulig.»

Dette er et legitimt behov. En del norsk skattelovgivning er ikke bare komplisert. Den er også skjønnsbestemt. Atskillige tror det er en vits når jeg i godt lag sier at stadige flere skriftlige skatteregler anviser at de skal anvendes «så langt de passer». «Ja, det passer ikke meg», ler mange da. Poenget er at mange økonomiske samfunnsområder er så innfløkte at lovgiveren gir opp detaljregulering. I stedet sier man at et tilstøtende regelsett kan anvendes «så langt det passer».

Det er også en rekke andre eksempler på regler som ganske enkelt ikke lar seg fortolke med sikkerhet. Da kan det være godt med en ordning hvor ligningsmyndighetene tar standpunkt, og er forpliktet til å skattlegge i samsvar med dette når skattyteren har foretatt disposisjonen.

Det har lenge vært pekt på at land det er svært naturlig å sammenligne oss med, Danmark, Sverige og Finland, har hatt slike ordninger. Bare ikke Norge. For meg inngår det i et mønster der Stortinget og Finansdepartementet er for lite opptatt av rettssikkerhet, og rett og slett service. Det er tross alt Stortinget som i siste instans er ansvarlig for den lovgivningen som skaper behovet for bindende forhåndsbeskjed.

Siden 1991 har det vært en ordning med bindende forhåndsbeskjed etter petroleumsskatteplikten. Men for vanlige skattytere har det drøyet til 2001.

There is no such thing as a free lunch – i det minste ikke hvis du har å gjøre med norske myndigheter og ikke kan påberope deg en lyte eller lav inntekt. I velferdsstaten er det selvfølgelig for sterkt sagt. Men det vil nok vekke et megetsigende smil hos mange at det skal avkreves gebyr for bindende forhåndsbeskjed: Kr 1.500 for personlige («vanlige») skattytere, men kr 10.000 for næringsdrivende og selskaper mv.

Slett ingen dårlig forretningsidé, kunne man tenkt. Først lager du dårlige lover, så ber du folk om penger for å tolke dem.

Dette er en urettferdig kritikk. Anmodningene om bindende forhåndsbeskjed kunne bli mange uten en viss økonomisk terskel. Inntektene, anslått til kr 1,9 mill. kr i året, vil langt fra dekke kostnadene ved ordningen som antas å bli kr 7,2 mill. kr årlig.

Mer prinsipielt, og urovekkende, er det at den norske ordningen med bindende forhåndsbeskjed øker makten til de sentrale skattemyndigheter i forhold til skattyterne. Ingen på Stortinget synes å ha sett dette poenget, skal man dømme etter finanskomiteens innstilling. Det er enda mer urovekkende. – Jeg sa en gang til en kollega at det vel er knapt 20 av 165 representantene som forstår særlig skatterett. Han hadde hatt mye med Stortinget å gjøre og stilte seg uforstående til anslaget. Hvem er disse 20, spurte han. Dem har jeg aldri møtt!

Bindende forhåndsbeskjed har vært sett på som en viktig ordning for skattyterne. Man kan undres om siste stikk gikk til skattemyndighetene.

Skattedirektoratet, ikke en ligningsnemnd eller et uavhengig domstolslignende organ, avgir forhåndsuttalelser. Det er altså fagetaten, underlagt Finansdepartementets instruksjonsmyndighet, som kontrollerer forhåndsuttalelsene. Dermed styrker ordningen med forhåndsuttalelser de sentrale skattemyndigheters innflytelse på rettsutviklingen. Hadde man lagt kompetansen til en nemnd, kunne man fått en viss uavhengighet i forhold til f eks Lignings-ABC’en.

Skattedirektoratet utgir Lignings-ABC’en. Mener en skattyter at standpunkter inntatt der er gale, er det liten grunn til å kaste bort tid og penger med å be om en bindende forhåndsuttalelse. Man bør i stedet gjennomføre den planlagte transaksjon på en annen måte.

En bindende forhåndsuttalelse kan ikke påklages.

I motsetning til Sverige, Finland og Danmark kan en bindende forhåndsuttalelse heller ikke prøves for domstolene.

Er ikke det greit? Det er frivillig om skattyteren vil legge forhåndsuttalelsen til grunn. Hun kan gjennomføre disposisjonen, få et ligningsvedtak mot seg og så prøve vedtaket for domstolene. Retten er ikke bundet av forhåndsuttalelsen. Den kan ikke tillegges vekt. Det er nettopp forhåndsuttalelsen og ligningsvedtaket som skal prøves.

Men, tenk praktisk. En transaksjon gjelder kr 500 millioner i skatt. Rådgiveren anbefaler å få en forhåndsuttalelse. Denne er negativ. Rådgiveren anbefaler likevel at transaksjonen gjennomføres? Man vet at ligningsvedtaket vil gå en imot. Det tar opp til 10 år gjennom nemnder og rettsapparatet før endelig dom foreligger i Høyesterett. I mellomtiden skal skatten betales, for eventuelt å bli krevet tilbake etter at saken til slutt vinnes.

I de aller fleste tilfeller må det antas at skattyteren vil bite i gresset når Skattedirektoratet avgir en negativ forhåndsuttalelse. Uttalelsene vil sikkert bli publisert eller gjort kjent i anonymisert form. Dermed vil andre skattytere høre om uttalelsen og trolig følge den. Etter litt tid har man ikke bare en forhåndsuttalelse, men også en ligningspraksis. Sammen kan disse få atskillig vekt.

Skatteadministrasjonen har tidligere uttrykt skepsis til bindende forhåndsuttalelser. De kan umulig ha forstått det verktøy Stortinget – enstemmig – ville gi dem til å forme rettsutviklingen.