Skattekommentaren: Fire stille år

Det vil trolig være lite å glede seg over av skikkelige reformer i norsk beskatning før politikerne er villige til å renonsere på utgiftssiden av statsbudsjettet, skriver Ole Gjems-Onstad.
Hvis huset ditt trenger en del reparasjoner, ville det likevel være en god løsning å slippe dårlige håndverkere løs på det?

Det er liten tvil om at det norske skattesystemet på flere punkter er utilfredsstillende. Men det er ikke sikkert at en ny stor runde med dagens 165 norske stortingsrepresentanter (også kalt skattereform) er det mest oppløftende scenario man kan tenke seg.

De neste fire årene i skatteretten kan bli roligere enn de siste. Kanskje er det ikke den verste løsning. Det som har skjedd de siste årene, har stort sett forverret strukturelle svakheter, jf. Jagland/Stoltenberg og Bondeviks økning av gapet mellom arbeids- og kapitalbeskatning, eller hevet skattetrykket for folk flest, jf. momsreformen.

For å spå om norsk beskatning under samarbeidsregjeringen må man ha klart for seg hva som er de tre viktigste hovedhensyn bak norsk skattepolitikk. Det er proveny (statens skatteinntekter/inndragning av kjøpekraft for det offentlige), proveny og proveny. Lenger ned på listen kommer rettferdighet/utjevning og det å hindre kapitalflukt. Det kommer trolig til å skje lite å glede seg over av skikkelige reformer i norsk beskatning før politikerne er villige til å renonsere på sine ambisjoner på utgiftssiden av statsbudsjettet. De viktige norske skattegrunnlagene er alle presset mer enn klokt er. Det er svært vanskelig å finansiere reduksjon av noen satser med å heve andre. – Politikerne krever typisk provenynøytrale skatteutredninger. Det betyr i klartekst at skattereformer er de samfunnsreformer som ikke skal koste.

Det er liten grunn til å tro at regjeringen Bondevik vil evne å prioritere ned det offentliges utgifter slik at det monner. Man vil se mye parfyme, pynteutspill som koster staten lite og forsøksvis uttrykker regjeringens velvilje. Straks den nye finansminister flyttet inn i sine nye kontorer, reverserte han et nokså surt utspill fra Aps avtroppende finansminister om en liten, og egentlig ikke viktig innstramning av reglene om skattefri PC betalt av arbeidsgiver. Man kan også frykte at den nye finansminister i løpet av relativt kort tid går inn i rollen som en velformulert, tidvis arrogant, forsvarer av budsjettbalanse og eksisterende skattesystem.

Samtidig kan næringslivet og folk flest slippe den blanding av likegyldighet og fiendtlighet som preget endringen av skattereglene under samarbeidet mellom sentrum og Ap. Tilbakevirkende endringer av avskrivningssatser i november for hele året som i 2000, vil man høyst sannsynlig slippe under det nye regimet. Ei heller er det grunn til å frykte en ytterligere økning av marginalskattesatsen fra de altfor høye 55,3 prosent - da Jagland og Bondevik uten forvarsel la på 6 prosentpoeng som ledd i et budsjettforlik.

Derimot har samarbeidsregjeringen egentlig ikke uttrykt noe forpliktende om å få ned marginalskattesatsen. Norge trenger ingen store utvalg for å se hva som skal til for å redusere spriket mellom skattlegging av arbeid og kapital. Sem-erklæringen vil at en «en slik reform må være grundig utredet». Det er den allerede, jf. NOU 1999:7 om flatere skatt. Oversatt sier sentrumsregjeringen at ”vi kan dessverre ikke redusere marginalskattesatsen for arbeid umiddelbart”. Kanskje håper man på noen som kan trylle: Redusere marginalskattesatsen uten at det koster noe. Sem-erklæringens utsagn om at man vil heve bunnfradraget for toppskatten betydelig, betyr at man bruker opp de pengene man ellers kunne ha benyttet til å redusere marginalskattesatsen betydelig.

Stoltenberg-regjeringen har enkelte utspill i sitt siste budsjettforslag som antakelig blir modifisert. De vil ha hardere beskatning av firmabil og bilgodtgjørelse. Særlig det siste utspillet er typisk surt og kompliserende: Skatt for mottaker ved mottatt kjøregodtgjørelse etter statens satser ut over kr 2,05 (differansen mellom kr 3,20 og kr 2,05) ved refusjon ut over 4 000 km. I tillegg skal arbeidsgiver betale arbeidsgiveravgift for all kjøregodtgjørelse ut over kr 2,05 fra første kilometer. Her letes det med lys og lykte etter proveny – uten det minste hensyn til de komplikasjoner man volder – og som vanlig stikk i strid med det man i samme dokument uttaler om behovet for å forenkle skattereglene.

Det foreslås også innført et skattefradrag for FoU-kostnader (20 prosent av kostnadene) hvis prosjektet er «godkjent av Norges forskningsråd». Å påføre norske bedrifter den smerte å få et prosjekt godkjent av byråkratiet i Norges forskningsråd tror jeg mange vil betakke seg for. Norges forskningsråd burde også styre unna denne type oppgaver. Samarbeidsregjeringen bør anse det tilstrekkelig at revisor godkjenner utgiftene som FoU.

Et annet innspill som kan gi samarbeidsregjeringen et pusterom, er utredningen fra Norsk Investorforum om nye skattelettelser til Norges rikeste. Det er selvfølgelig mye fint med å vri beskatning fra sparing til konsum. Jeg har likevel litt vanskelig for å ta alvorlig den tanke at Norges rikeste skal ha fradrag for alle kapitalplasseringer, mens folk flest som må bruke den vesentligste del av sine midler til forbruk, skal skattlegges fullt ut på sine inntekter. Ingen andre land har den type skattesystem. Men den finansminister som trenger tid fordi han ser at det er lite han reelt kan gjøre, kan selvfølgelig få seg et pusterom ved å utrede.

Hvis man vil lette skattesituasjonen for Norges rikeste, og forhindre utflytting, trenges ingen utredning. Man må bare ha vilje til å oppheve formuesskatten. Men det koster kr 7,5 mrd, og dermed er – for tiden - alt sagt.