Skattekommentaren: Deling og aktivitet

Hypotetisk historieskriving er et postmodernistisk fenomen. I stedet for å undersøke hva som faktisk skjedde, skal man se på hva som kunne ha skjedd ut fra andre forutsetninger.

Generelt bør man antakelig avstå fra den type øvelser. Historien er uoversiktlig nok som den er, hvis man ikke også skal begynne å undre over hva som hadde skjedd hvis Hitler hadde hatt Depardiues lange nese.

Men av og til kan det friste med enkelte hypotetiske eksersiser. Hadde delingsreglene blitt vedtatt som ledd i Skattereformen 1992 hvis de ansvarlige stortingspolitikere hadde innsett hvor snurrig regelsettet skulle bli – og uten å gi proveny? Svaret er antakelig nei, men hvem vet?

Videre kan man spørre om det hadde vært håp om å få endret delingsreglene hvis den sittende Høyre-finansminister hadde prioritert andre oppgaver enn å skjelle ut Norsk Investorforum – et nærliggende kall for en Høyre-statsråd. Svaret er nok også her nei.

Delingsreglene kan ikke endres i et vakuum. Norge har delingsregler fordi det er så grufullt høye satsforskjeller mellom kapitalinntekt og lønnsinntekt. Etter hvert som tiden går og finansministeren ikke kan få sagt ofte nok at budsjettet må bli stramt, svinner håpet om særlige endringer i de grunnleggende satsforskjeller. Et land som har høye satsforskjeller, må angi hvor grensen skal gå mellom de ulike inntektene.

Det aller viktigste er å vite når det kan bli deling. Selvfølgelig er det kjekt å kunne regne ut delingsinntekten (kalt beregnet personinntekt) riktig. Men katastrofen kan vente dem som ikke tror de er delingspliktige, mens de i virkeligheten er det. I verste fall, med uriktige eller ufullstendige opplysninger, kan ligningskontoret gå 10 år tilbake og ilegge tilleggsskatt + renter. Da kan det greieste være å hente Jif-flasken, få orden på badet og henge opp skiltet med Hus til salgs. Delingspliktig er et foretak, hvis minst to tredeler av eier- eller utbytterettigheter innehas av aktive eiere.

Høyesterett har avsagt fire dommer om eierkravet i delingsreglene. Man kan gi bort 34 prosent av aksjene til en passiv eier, men man kan ikke kryssbytte 34 prosent med en annen som har samme problem. Passive i alle selskaper, foren eder, går ikke. Pro forma er ikke å anbefale hvis man ikke trenger gratis kost og losji i et dertil egnet statlig etablissement. Men Høyesterett har godtatt rimelig mye rot og tilbakebetaling av utbytte fra den passive til den aktive som gave. Man skal likevel ha mye is i magen (og sagflis i hodet) for å ta sjansen på en tilsvarende englevakt.

I februar i år avsa Høyesterett den første dom (Røe-saken) om aktivitetskravet. Denne gang var det ikke Bergen, men Levanger ligningskontor som hadde lignet. Skattyteren tapte. Han ble ansett aktiv i sitt enmannsforetak som leiet ut eiendom til det aksjeselskap der skattyteren hadde alle aksjene og selv var daglig leder.

Spørsmålet er praktisk. Hvis man har et foretak som uunngåelig må bli delingspliktig (man vil ikke gi bort 34 prosent av aksjene og kan ikke påstå passivitet), kan det være hendig å trekke fra en del av inntekten i det delingspliktige selskapet som husleie som blir inntekt i et annet selskap. Dette andre selskapet må være passivt. I så fall får man først fradrag med inntil 55,3 prosent skatteverdi. Deretter blir det inntektsskatt med bare 28 prosent skatt.

Ut fra Røe-saken kan man angi hvordan skattyteren må innrette seg for at dette skal holde. Synd for Røe som tapte, kan man si. Men kjekt for andre som kan lære. Den enes død, den annens brød.

Skattyterens aktivitet i de to selskapene vil lett bli vurdert under ett. For å unngå dette må skattyterens aktivitet i det passive selskapet ikke være mer enn sporadisk. Lignings-ABC har sagt at dette i hvert fall ikke kan bli mer enn 40 timer i året. Høyesterett synes å ha gitt denne ikke-lovfestede grensen en viss tilslutning.

Skal det være mulig å hevde at man er passiv i eiendomsselskapet, bør det ikke dreie seg om et enmannsforetak eller et ansvarlig selskap. Det har formodningen mot seg at noen slapper helt av hvis de er solidarisk ansvarlig for det økonomiske rotet andre kan få dem opp i. Det beste er altså å organisere eiendomsforetaket som et AS, ansette en daglig leder, ta på seg golfutstyret og sende et godt avslappet bilde til det lokale ligningskontor (husk å smile!). Har man først satt seg fast i et enmannsforetak, er det fortsatt mulig å få dette kjent passivt. Da må man ha en daglig leder med et honorar som avspeiler at vedkommende gjør en jobb. Og bildet man tar på golfbanen bør virkelig gi inntrykk av en skikkelig ikke-aktiv holdning.

Det er også viktig hvordan man innretter seg i det aksjeselskapet som er leietaker. Er man leder for dette, bør man organisere seg slik at det ikke er en selv som følger opp indre vedlikehold og dermed eiendommen. Ansvaret for det ytre vedlikehold bør ligge hos utleieselskapet der man altså har en reell daglig leder til å ordne opp.

Leien vil man selvfølgelig gjerne ha så høy som mulig. Mest mulig inntekt går da fra 55,3 prosent til 28 prosent skatt. Her gjelder den kjente tommelfingerregel om å skaffe seg en takst.