Skattekommentaren: Boligfellen

Regjeringen Bondevik varsler i sin Sem-erklæring at boligskatten skal oppheves. Huseierforeningen jubler nok. Paradokset er at dette kan bli en gigantisk skattefelle for boligeiere. Mange glemmer at i skatteretten kan alt bli verre. Den nye regjeringssjefen og hans parti Kristelig Folkeparti har stort sett vært med på alt det som har gått galt med norsk skatterett etter Skattereformen 1992.

Populistisk agitasjon fra Huseierforeningen og enkelte politiske partier har gjort et stort nummer ut av boligskatten. Mediene med sin kommersielle vilje til å dramatisere og skandalisere har slått opp alle urettferdighetene som skyldes takstgrunnlaget. Sannheten er enkel: I høyskattelandet Norge er private boliger lite utnyttet som skattefundament. Mange andre land har ikke boligskatt. Til gjengjeld er belastningen gjennom andre skattearter for boligeiere langt hardere enn i Norge. For den enkelte boligeier kan det selvfølgelig irritere at man betaler mer enn naboen i et tilsvarende hus. Men boligskatten i Norge er så lav, for de aller fleste knapt noen tusen kroner, at dette burde være til å leve med. Det blir ikke bedre med en totalt sett langt hardere skattebelastning selv om den er like ille for alle.

Men hvordan kan opphevelse av en skatt føre til større skattebelastning?

Boligskatten er navnet på den skatt som beregnes som en fiktiv inntekt av boligen. Man tar utgangspunkt i en takst og beregner 2,5 prosent i fingert alminnelig inntekt på denne taksten etter et bunnfradrag. Skattesatsen er 28 prosent som for annen alminnelig inntekt. Siden takstene er lave og vanligvis fortsatt vil være det, blir det for de aller fleste liten inntekt og liten, om noen, skatt.

Selv om skatten er liten, burde det likevel ikke bli mer skatt av at den forsvinner? Jo, det kan det bli, og raskt.

I dag beskattes ikke de mange huseiere som leier ut hybler, hybelleiligheter, den annen halvdel i en tomannsbolig og inntil halvparten av egen boligdel. Utleieinntekten er skattefri ut fra et resonnement om at den allerede er indirekte beskattet. Også det utleide arealet inngår i grunnlaget for den takst som er basis for prosentligningen. Resultatet er pussig siden utleieinntektene vanligvis langt overstiger prosentligningsinntekten.

De som vil oppheve boligskatten, ser ikke ut til å ha tenkt gjennom at de dermed fratar de mange utleiere av hybler mv. i egen bolig det sterkeste prinsipielle argumentet for at disse inntekter fortsatt skal være skattefrie. Selv har jeg all mulig sympati for at disse utleieinntekter fortsatt bør unntas fra beskatning. Men oppheves boligskatten, savner jeg ethvert prinsipielt argument. Man sitter tilbake med en magefølelse, og en generell uvilje mot å heve skattetrykket.

Det er ikke vanskelig å se rettferdighetsargumentet for å skattlegge utleieinntekter. I tettsteder blir det stadig dyrere å leie. Leietakerne tjener stort sett mindre enn de som eier. Leietakere betaler leien av beskattet inntekt. Utleierne skal ha inntekten fullstendig skattefri? SV og Kristin Halvorsen burde ha en artig dag her.

Blir resultatet av boligskattens opphevelse at utleieinntekter skal beskattes, blir alle utleiere av hybler mv. i egen bolig tapere. Takkekort bør avsendes til Huseierforeningen.

Neste tap for boligeiere kan særlig gjelde dem som skal etablere seg. Blant annet Skattebetalerforeningen har lenge advart mot dette. Rentefradraget betyr langt mer for boligeiere enn den egentlig bagatellmessige boligskatten – i hvert fall i forhold til manges skatteeffekt av rentefradraget.

Et hovedprinsipp i skatteretten er at det bare skal gis fradrag der utgiften har tilknytning til inntekten. I dag kan rentefradraget i hvert fall formelt rettferdiggjøres med at det meste av privatpersoners gjeld har tilknytning til boligen. Boligen er gjenstand for boligskatt. Ergo bør renter kunne trekkes fra. Rent faktisk henger ikke dette helt sammen siden rentefradraget kan være mye høyere enn prosentligningsinntekten. Men formelt er det en tankegang der.

Med opphevet boligskatt faller dette forsvaret for rentefradraget. Selv tror jeg ikke rentefradraget kuttes umiddelbart. Men den dag kommer da en norsk finansminister trenger sårt til nye skatteinntekter. Da kan boligeiere sende nok en blomst til Huseierforeningen for å ha gått inn for at boligskatten skulle oppheves.

Den største faren tror jeg egentlig er den neste. Kampen mot boligskatten synes jeg i liten grad har berørt realiteten: Hvor mye skatt bør en boligeier betale på grunn av sin bolig? Man kan alltid latterliggjøre boligskatten ved å si at den bygger på fiksjonen om en inntekt som bare finnes på papiret. Men boligeiere betaler også annen skatt. Dem er det vanskeligere å latterliggjøre. Norge vil antakelig fortsatt ha en generell formuesskatt selv om argumentene mot er mange. Det kan være vanskelig å hevde at boligformue ikke bør inngå der. Videre har mange kommuner fortsatt eiendomsskatt. Et nærliggende resultat av boligskattens opphevelse kan over tid bli en overgang til statlig eiendomsskatt, slik det allerede er foreslått, for boliger og andre faste eiendommer. Sverige har gjennomført dette. Danmark har også skjerpet eiendomsskatten betydelig. Smerten for boligeiere har vært stor. Begge steder er skattebelastningen så høy at det nærmest er tale om en statlig husleie.

Tenk etter selv. En eiendomsskatt på 0,5 prosent høres ikke særlig høy ut. Den er godt under det Sverige og Danmark har. Men er taksten rimelig nær markedsverdi, kan du fort regne ut at skatten kan bli trykkende – og ganske annerledes høy enn den utskjelte boligskatten basert på svært lave ligningsverdier.