Skattekommentaren - Avgiftsvalg

Historikere sier at man trenger omtrent 100 år, dvs et par generasjoner for å kunne beskrive de store linjer i en epoke. Å skrive samtidshistorie kan lett bli ikke å se skogen for bare trær.

Dette er en av grunnene til at det er vanskelig å spå. Investorer vet også at det til tider kan være mulig å forutsi en endring, men det kan være vanskeligere å vite nøyaktig når en dreining vil inntre.

Men Norge synes å være inne i en ekstraordinær utvikling som kan føre til en politisk dreining. Skattetrykket går stadig oppover. Ser man fastlandsøkonomien isolert, er nordmenn snart det folk i verden som betaler mest skatt.

Samtidig er Norge ikke inne i noen krise. Vi er ikke i krig. Samtidig med at andel skatt i forhold til BNP går ufravikelig oppover, renner de offentlige kasser bokstavelig talt over av milliarder.

Det norske folk er ideologisk. Utjevnings- og velferdsstatsideologier spiller en stor rolle ved valg. Men er disse store inntektsoverføringer til det offentlige virkelig så nødvendig? Er det, uten hensyn til kriser og kriger, blitt en form for politisk naturlov i Norge at skatte- og avgiftstrykket skal være så høyt, og bare skal gå videre oppover?

Visstnok erkjennes det på sentralt hold i Arbeiderpartiet at man har et pedagogisk problem når det gjelder skatte- og avgiftstrykket. Det tror jeg er en feilslutning. Problemet er ikke pedagogisk, det er reelt. Uansett hvilke ord man bruker, klarer man ikke å få folk til å skjønne at det land i verden som har omtrent de høyeste nettoinntekter til statskassen, samtidig er på kurs mot å bli det land i verden der folk avstår mest av sin egen kjøpekraft til det offentlige.

Det kan være en blindhet hos de ansvarlige politikere som ikke innser dette. De er fanget av tradisjonelle tankemønstre og klarer ikke å se de nye tallenes tale. Den samme politiske blindhet kan ligge bak at merverdiavgiftsreformen trer i kraft 1 juli 2001 – bare to måneder før stortingsvalget. Frem til det stortingsvalget skal svært mange velgere ha opplevd en regning som er 24 prosent dyrere. De ansvarlige politikere ser ikke ut til å ha forstått at det kan bli opplevd som en nesten dramatisk fordyrelse av de aktuelle tjenester. Hvor mye det vil ha å si ved valget, vet ingen. At det vil ha noe å si, kan vanskelig anses tvilsomt. Valgteknisk er det nok særlig vellykket at porto belegges med 24 prosent midt i sommerferien.

Finansminister Karl Erik Schjøtt-Pedersen viste den samme politiske ufølsomhet da han forsvarte tallene fra Østfold-«forskning» som angivelig viser at grensehandelslekkasjen til Sverige ikke er så stor. Finansministerens begeistrede uttalelser om at problemet ikke var så betydelig skyldtes at han da kan fortsette i den samme skattetralten og ikke bekymre seg over at de norske avgiftene på grensehandelsvarer er for høye. Så fikk vi andre plutselig høre det som finansministeren hele tiden hadde visst: Østfold-«forsknings» tall var basert på skjemaer folk har fått fra tollere ved grensepassering. Enhver annen enn de ansvarlige ved Østfold-«forskning» forstår at dette er uholdbar metode fordi man bryter med nøytralitetsprinsippet. Det innså selvfølgelig også Schjøtt-Pedersen, men han fulgte vel går-det-så-går-det moralen for politiske uttalelser. Spørresituasjonen influerer på svaret. Ingen som tenker seg om, vil svare slik at det kan føre til forsterket kontroll og mer køer ved grensepassering. At noen fra Østfold-«forskning» er villig til å forsvare en slik fremgangsmåte, sier atskillig om moderne oppdragsforskning som etter min vurdering ofte er salg av konklusjoner. Men det sier atskillig mer om en finansminister og et Finansdepartement at man er villig til å gå god for den type røvermetoder.

Næringsdrivende uttaler ofte at Norge er et land der man kan ta gode priser. Å handle i Sverige er et uforståelig sjokk med betydelige prisforskjeller. Avgiftene på en del varer forklarer ikke alt. Politikernes holdning til matvaremomsen sier mye. Flere av oss har hele tiden sagt at denne momsreduksjonen forsvinner i lommene til de store matvarekjedene og matvareprodusentene. Det kan bare ta litt tid. Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann uttalte forleden at folk flest nå må opptre som prispoliti. Hvor mye rart kan en politiker tillate seg å si uten at det straffer seg? Staten har et betydelig apparat for prisovervåking, og hjemler for å kreve opplysninger mv. fra næringsdrivende. Nå skal ikke bare skattebetalerne finansiere dette apparatet, men de skal også gjøre jobben selv. Det sentrale poeng er likevel at momsreduksjonen til syvende og sist vil havne et annet sted enn hos forbrukerne. Det har regjeringen Stoltenberg allerede legitimert gjennom forhandlingene med jordbruket der en del av momsreduksjonen allerede er spist opp – uten at forbrukerne fikk glede av det.

Ett er paradokset med hardt skattetrykk og store offentlige inntekter som folk flest kanskje føler at politikerne har mer glede av enn dem selv. En annen inkonsekvens er at det rekordstore skattetrykket til dels er begrunnet med utjevning. Når momsreformen gjør Norge dyrere for folk flest fra 1. juli 2001, er dette argumentet irrelevant. Stadig flere synes å få øynene opp for at det høye skattetrykket i Norge skyldes at våre politikere er flinke til å gi omfattende folkeskatter. Derimot kan ikke vi, like lite som andre land, skattlegge de virkelig rike hardt. Da truer den internasjonale kapitalflukt. Hvor lenge folk flest synes det er akseptabelt at man jevner ut mellom dem og naboen, men ikke overfor skipsrederne og eierne av matvarekjedene, synes åpent.

Stortingsvalget 2001 kan bli spennende. Det behøver ikke bli et skattevalg, men det kan bli et avgiftsvalg.