Skattekommentaren: Ansvar for skatteråd

Hvor lett er det for en klient å holde en skatterådgiver erstatningsansvarlig for konsekvensene av feilaktige skatteråd? Svaret er, slett ikke så dårlige. Men klienten må sørger for å ta ut stevning i tide for det gjelder overraskende frister.

Ofte behøver ikke skattyter en gang true med erstatningsansvar. Skatterådgiveren punger uten videre ut. Den friske, og til dels ukritiske bruken av tilleggsskatt, blant annet ved Oslo likningskontor, har bidratt til å forsure forholdet mellom skatteetaten og revisorbransjen. En årsak er at mange revisorer uten videre punger ut med tilleggsskatten hvis den refererer seg til en selvangivelse de har hatt ansvaret for å utarbeide.

Det gjelder et strengt profesjonsansvar på dette området. Ved direkte feil må skatterådgiver betale. Hun kan ha oversett en skatteregel, ikke lest en nyere dom eller ikke fulgt med på ellers kjent ligningspraksis. Det er lett å miste oversikten i skattejungelen. Men gjeldende rett må anses rimelig klar. Tar man seg (godt) betalt for å gi skatteråd, får man holde orden på surret.

En av grunnene til at advokater, og i noen grad revisorer, tar seg godt betalt for skatteråd, er at de også skal ha penger til forsikringspremien. Man unngår ikke at man av og til tar feil. Men domstolene godtar ikke et resonnement om at, tross alt, hver tyvende gang må man ha lov til å rote litt. Når rådgiveren gjør en klar feil og dette forårsaker tap for klienten, skal det betales. – Dette gjelder selvsagt ikke der en skatterådgiver gjetter feil om fremtiden. Tenk f eks på de rådgivere som ikke antok at det ble utbytteskatt fra september 2000 og ut 2001. Enhver klient må klare å se forskjell på en skatterådgiver og Gud – selv om enkelte skatterådgivere selv ikke skjelner like klart.

Hvilken revisor eller advokat ønsker vel sitt navn hengt ut i mediene som en som er på bærtur i forhold til skatten? Så lenge beløpene ikke er astronomiske, dekkes gjerne erstatningsansvaret underhånden av forsikring. Forsikringsselskapene kjenner reglene og ser vanligvis liten grunn til at deres kunde, revisoren eller advokaten, skal tvinges til en Canossa-gang gjennom rettsapparatet.

Høyesterett har også fastslått et strengt ansvar for eiendomsmeglere når det gjelder skatt. Selv om eiendomsmeglere ikke er skatterådgivere, må de leve med at folk flest forventer at de kan de sentrale skatteregler på området. Har kunden flagget at skattehensyn er viktig, må eiendomsmegleren enten oppklare åpenbare misforståelser eller melde at hun ikke behersker reglene og henvise videre.

Et annet spørsmål er hvordan skatterådgiveren skal forholde seg der skattejusen kan fortone seg usikker. Høyesterett tok stilling til dette spørsmålet 20 desember 2001 i en erstatningssak mot en advokat. Enkelt sagt er Høyesteretts hovedsynspunkt: Når en rådgiver har grunn til å være usikker om hva skatteregelen går ut på, skal det tas et forbehold overfor klienten.

Den aktuelle saken gjaldt skatterådgivning før Skattereformen 1992 om kjøp av KS-andeler med salgsopsjoner. Det var en velkjent skattegimmick å kjøpe slike like før utgangen av inntektsåret med salg etter årsskiftet med betydelige fordeler i form av skatteforskyvning. En skatteadvokat rådet til kjøp av slike KS-andeler og tok ikke forbehold. Skattemyndighetene skar gjennom, endret klientens ligning og ila tilleggsskatt. Klienten ville holde advokaten ansvarlig.

Høyesterett måtte ta stilling til om jusen var usikker. Undertegnede er kanskje ikke den beste til å omtale saken. Jeg var sakkyndig vitne og fremførte det synspunkt at Finansdepartementet gjennom en massiv praksis om blant annet dispensasjoner til investeringer etter den tidligere distriktsskatteloven hadde bidratt til et inntrykk av at denne type opsjoner ikke avskar inntektsfradrag. Høyesterett var uenig og la blant annet vekt på at disposisjonen «fremsto som særdeles gunstig, så gunstig at det burde gitt grunnlag for en tanke om at det kanskje ikke var så sikkert at ligningsmyndigheter og domstoler ville akseptere den ut fra gjeldende skatterett». Denne konklusjonen var ikke overraskende. Høyesterett har tidligere tillatt etterligning av denne type transaksjoner ut fra det synspunkt at skattemyndighetene ikke hadde lagt om praksis. Resultatet er en Catch 22. Skatterådgiver må ved usikkerhet ta forbehold. Men det klienten ønsker, er å betale for skatteråd som gir sikkerhet.

Høyesteretts videre resonnementer overrasket imidlertid. Klienten tapte saken. Erstatningskravet ble nemlig ansett foreldet. Den alminnelige foreldelsesfrist er tre år. Den er egentlig svært kort siden foreldelsesfristen ved uenighet må avbrytes ved noe så ukoselig og dramatisk som å ta ut stevning for domstolene. Det som ble fellen for klienten i denne saken var at Høyesterett mente treårsfristen begynte å løpe fra den dag klienten mottok beskjed om vedtaket i endringssaken og tilleggsskatten. At klienten påklaget ligningen, kunne ikke forskyve fristen.

Dermed skal klienter følge godt med i timen. I en slik sak vil en skatterådgiver typisk råde til å påklage ligningen. Men gangen gjennom ligningsnemnd og overligningsnemnd, og eventuelt til domstolene, kan ta mer enn tre år. Dermed er et eventuelt krav mot skatterådgiveren foreldet. Klienten må innen rimelig tid etter det første vedtaket fra ligningskontoret be om at skatterådgiveren erkjenner et eventuelt erstatningsansvar dersom ligningsmyndighetene, og deretter domstolene, opprettholder standpunktet. En erkjennelse avbryter foreldelsesfristen. Kommer ikke skatterådgiveren med den – skriftlig(!), må klienten følge med i almanakken og i tide ta ut stevning.