Oppoverbakke for tyskerne

John Eriksen er Økonomisk Rapports faste makroøkonomiske
kommentator. Til daglig arbeider han som analytiker hos First
Securities. Er det i ferd med å gå tråere også i Tyskland? To måneder på rad med økning i arbeidsledigheten har fått enkelte til å konkludere med at det økonomiske klimaet nok er i ferd med å kjølne også i Eurolands største økonomi. Etter at arbeidsledigheten har falt med 20-25.000 hver måned i snitt siden midten av 1999 -bare avbrutt av en liten oppgang i mars i fjor, har ledigheten nå steget i både januar og februar. Beholdningen av ledige stillinger falt de samme to månedene. Kan det være dårlige tider som banker på døren?

Høy oljepris har trukket inn kjøpekraft også hos de tyske husholdningene og både detaljhandel og bilsalg lider under dette. Men er det nok til å snu arbeidsmarkedet fra opptur til nedtur allerede? Enkelte har påpekt at det rett og slett har vært spesielt kaldt vær i januar og februar som har trukket arbeidsledigheten oppover. Kaldvær betyr blant annet at byggevirksomheten trappes ned. Veksten i økonomien er fortsatt helt ok og den ventes å holde seg brukbart om enn ikke riktig like ok som i fjor. Videre blir det pekt på at det har vært en nedtrapping av arbeidsmarkedstiltak i det siste og det slår rett ut i statistikken som høyere ledighet. Økningen i arbeidsledigheten er med andre ord ikke vaskeekte, er innvendingen.

Optimistene kan også støtte seg til svært så hyggelig statistikk fra industrien i det siste. Industriens ordreinngang kan fortelle noe om hva industrien har å produsere på i fremtiden, og i det siste har dette materialet konsekvent overrasket på oppsiden. Etter et litt urovekkende fall i fjor høst har ordreinngangen skutt drastisk fart og satt nye rekorder -mens ekspertene satt og ventet på at ting skulle dabbe av i takt med dårligere tider internasjonalt. Men nei, og det er åpenbart ikke bare snakk om et blaff i en enkeltsektor heller. Konsumvarer, investeringsvarer, innsatsvarer, opp. Innenlandske ordrer, opp. Eksportordrer, opp. Spesielt har sistnevnte vært en overraskelse ettersom mange har ventet at nettopp internasjonal handel skal vise slappere takter først. Faktisk har eksportordrene vært langt friskere enn innenlandske bestillinger. Selv om vi ikke har dagsfersk statistikk så viser i det minste de tallene som er offentliggjort til nå at tysk eksport til handelspartnerne i Euroland og i USA har skutt fart inntil nylig.
Så hva er det da å bekymre seg for? Svaret er Ifo-undersøkelsen, den mye omtalte og klart viktigste konjunkturindikatoren i Europa. Årsaken til at denne undersøkelsen er så mye omtalt er at den tradisjonelt har vært et svært pålitelig værvarsel for økonomien. I 1992/93 varslet Ifo oppsvinget i produksjonen tre måneder før det skjedde. Nedgangen i 1995 ble også ledsaget av en nedgang i Ifo-forventningene om enn ikke et tidlig varsel. Men oppsvinget i 1996 ble varslet av Ifo, og også under Asia nedturen var Ifo tre måneder i forkant ute med varslet. Og nå har altså Ifo falt stort sett gjennom hele fjoråret men denne gang har det skjedd samtidig som veksten i industriproduksjonen har holdt seg på vekstrater langt oppe på seks og syvtallet. Gapet mellom Ifo og produksjonsvekst har etter hvert blitt påfallende. Vedtatte nye skatteletter i Tyskland har heller ikke gjort større inntrykk på humøret i næringslivet.

Men mange trakk et lettelsens sukk da dette konjunkturbarometerets hovedindeks uventet steg noen streker i januar etter den lange nedturen. Var bremsene kanskje endelig satt på for det dalende humøret? At industriens forventninger konsekvent har vært dårligere enn den faktiske produksjonen må vel bety at også aktørene selv er blitt positivt overrasket måned etter måned, og slikt må da hjelpe på stemningen?

Nærmere granskning viser imidlertid at det antakelig var falsk alarm: Ifo-barometeret er nemlig skrudd sammen av to hoveddeler: Den ene viser beslutningstakernes vurdering av den nåværende situasjonen mens den andre viser forventningene til fremtiden. Sistnevnte fungerer med andre ord som en prognose for førstnevnte. Og i januarundersøkelsen var det ikke forventningene som steg: De falt videre som om ingenting skulle ha hendt… Det betyr at man åpenbart ikke bør glede seg for tidlig. Og ikke bare det: Det er verdt å merke seg at produksjonsforventningene hos en så viktig handelspartner som Frankrike også peker rett sørover nå, februar-undersøkelsen fra INSEE, franskmennenes svar på Ifo-barometeret, så ganske råtten ut og produksjonsforventningene i de to landene har hatt en tendens til å påvirke hverandre gjensidig. Så hvem må gi seg først? De triste forventningene i Ifo eller den faktiske aktiviteten i industrien? Vi setter opptil flere knapper på sistnevnte: Vi tror Ifo vil fortsette å levere. Det betyr at ordreinngangen vil avta og veksten i produksjonen vil svekke seg. Det vil også gå ut over arbeidsmarkedet. Men den nøyaktige timingen må du spørre noen andre om. Prøv for eksempel ifo@ifo.de