Makroanalysen: Uten risiko, ingen flaks

Det er en individuell sak hvor mye risiko man er komfortabel med, enten det nå er i rollen som investor i aksjemarkedet eller på andre områder i livet. Det viktigste er kanskje at man vet når man påtar seg risiko, det er nemlig ikke alltid åpenbart.
Du får et brev i posten fra en smarting som anbefaler at du kjøper dollar. Og dollarkursen går opp. Neste måned får du et nytt brev. Selg japanske yen. Yenkursen går ned som bestilt. Ny måned, nytt brev. Selg norske aksjer, og aksjene faller. Og du begynner å bli interessert. Kjøp gull. Og jajamenn, gullet stiger på råvarebørsene. Sånn går seks måneder med riktig spådom hver gang. Den syvende er du kanskje mør nok til å investere - og taper stort.

Så hva er tricket? Tricket er selvsagt å sende 8000 brev om at dollaren skal stige og 8000 brev om at den skal falle. De 8000 treffene deles så i to grupper på 4000 som får hver sin spådom, og så videre. Etter seks måneder og seks halveringer står du igjen med 500 mennesker som tror du er en trollmann.
Poenget er at det kan være vanskelig å skille slump fra en ekte vinnerstrategi bare ved å betrakte en serie utfall.
Magefølelsen er heller ikke alltid til å stole på. Som det paret jeg overhørte i innsjekkingskøen på flyplassen, ikke lenge etter 11. september. De diskuterte om de skulle følge eksemplet til et vennepar som nå alltid tok hvert sitt fly når de skulle ut og reise. (Formodentlig fordi barna ikke ble foreldreløse om det skulle gå riktig galt.) Men ser man nøkternt på risikoen hadde det nok vært lurere ikke å kjøre i samme bil til flyplassen, men for øvrig kunne man nyte et godt glass vin sammen på flyturen.

Et veddemål hvor man med 99,9 prosent sikkerhet ville vinne en formue, men med 0,1 prosent sannsynlighet ville tape alt man eide, ville kanskje gi fristende odds for mange. Men hva om man inngikk 100 slike veddemål etter hverandre? Eller 1000 veddemål? Da er kanskje oddsen likevel ikke gode nok hvis ett eneste tap betyr at du taper egenkapitalen eller det som verre er. For et flyselskap er ikke 99,9 prosent godt nok hvis man har flere hundre landinger og take-offs hver dag. Det betyr at en av tusen landinger går galt. Det er derfor flyselskapene ikke firer på sine sjekklister og rutiner selv om de siste 999 landingene gikk bra. Til forskjell fra Per-Otto som har kjørt bil i 20 år og knapt ser i dødvinkelen lengere. Enkelte har hevdet at folk er «risikoblinde,» på samme måte som vi har vanskelig for å vurdere farten til en bil som kommer rett i mot oss ved bare å se på den. I riktig, riktig gamle dager var ikke risiko noe en håndterte: Risikoen var været og det kunne man ikke kalkulere og rasjonere med. Systematisk vurdering av risiko er en ganske moderne aktivitet, som ikke ligger i genene våre men som vi må regne på.

Er han god eller rett og slett heldig, han naboen som har gjort det så godt i aksjer de siste årene? Det er ikke alltid så lett å vurdere. (De stakkarene som er både uheldige og talentløse faller imidlertid fort fra.)
Enkelte har undersøkt hvor godt amerikanske aksjefond gjorde det sammenlignet med andre fond fra ett år til det neste. Sammenhengen var ikke særlig sterk over tid. Det norske markedet er ikke så stort, men i større land kan det være tilstrekkelig mange deltakere til at enkelte kan overleve riktig lenge og opparbeide seg ry som vinnere basert på god, gammel f.l.a.k.s. Av 1000 forvaltere vil kanskje fem kunne briljere over tid på ren slump.
Dertil kommer fenomenet som på engelsk kalles «survivorship bias». Det går ut på at de aktørene, fondene eller hva man nå studerer historikken til, er de som faktisk har overlevt og kan bli undersøkt. De nedlagte aksjefond og bedrifter eller fallerte investorer ser man ikke.

Risiko er ofte definert som tendes til variasjon, for eksempel svingningene i en pris. Men ikke all risiko målt på denne måten er av det onde: Svingninger nedover er kanskje uønsket, men det samme kan man ikke si om en sving oppover. Dette er også et av fundamentene for å prise opsjoner: Om det ikke er store nok svingninger, så er det heller ikke særlig sjanse for å slå opp i taket. Denne sjansen til å gjøre det virkelig bra, om enn liten, har en verdi.
Det er heller ikke så lett å finne eksempler på noen som har blitt virkelig rik for egen maskin uten å ha påtatt seg risiko (og kriminalitet er også risikabelt). Det er ikke meningen å underkjenne dyktighet, men for å si det slik: uten risiko er det heller ingen håp om flaks.