Makroanalysen: Tid for plan B?

Det er amerikansk økonomi som holder nøkkelen til utviklingen i andre regioner nå. Japan ligger nede for telling, og det er usikkert hvor lett Europa flyter på egen kjøl. I denne situasjonen står det amerikanske arbeidsmarkedet i en særstilling. Det er her inntektene for husholdningene opptjenes og det er husholdningenes evne - og vilje - til forbruk som er den langt viktigste drivkraften i amerikansk økonomi. Husholdningene har lenge latt humla suse uavhengig av skyene som samlet seg på horisonten. I stedet for å justere forbruket etter de løpende lønnsinntektene justerte man dem i stedet etter aksjemarkedet. Man var ikke redd for å lånefinansiere, og sparingen ble etter hvert ikke bare lav men negativ. Jobbene var sikre, trodde man, og mulighetene mange i «den nye økonomien». Alle ville investere i det amerikanske vekstmirakelet og aksjemarkedet steg til rekordnivåer mens sysselsettingen steg og arbeidsledigheten falt til en 30-års bunn. Etter en av tidenes lengste oppgangsperiode oppsto det etter hvert en situasjon med knapphet på arbeidskraft i USA. Så når oppbremsingen i økonomien til slutt kom, blant annet som et resultat av overinvesteringer og kanskje ikke minst at sentralbanken satte opp rentene, var det i første omgang lite fristende å kaste ut folk igjen. Plan A var å vente og se, og ikke uten videre ta sjansen på å kvitte seg med verdifull arbeidskraft som kanskje i neste omgang ville være vanskelig å hyre inn igjen. Investeringsstopp, ja vel, lagerreduksjoner greit nok, men arbeidsstokken var bokstavelig talt foretakenes viktigste ressurs og det kunne straffe seg å la folkene forsvinne. Særlig dersom ruskeværet i økonomien ble kortvarig eller kanskje uteble helt. Denne strategien førte blant annet til press på inntjeningen for bedriftene, ettersom salget dabbet av mens kostnadene ikke fikk følge på i samme grad. Bedriftene slåss mot stigende lagre og måtte kutte produksjonen temmelig aggressivt. Vi fikk sure nyheter om press på marginene, dårlige resultater og en bølge av negative resultatvarsler som sendte børskursene ned. Men de gode tidene er ikke kommet tilbake. Så nå har man skiftet til plan B. Den går i korthet ut på følgende strategi: Spark ut folk. Eventuelt la være å ansette nye når eksisterende ansatte velger å slutte selv. Og i april falt sysselsettingen i USA med mer enn 220.000 personer. Et slikt fall er ikke hverdagskost, noe lignende har vi ikke sett siden tidlig i 1991 -da det var nedgangstider i bokstavelig forstand dvs den amerikansk økonomien krympet. Bare åtte ganger de siste 30 år har sysselsettingen falt like mye på en måned, så dette er kraftige saker. Bare i april steg arbeidsledigheten fra 4,3 prosent til 4,5 prosent og er allerede 0,6 prosent poeng opp fra bunnen. Arbeidsledigheten er på ingen måte høy, den er fortsatt den laveste på 30 år; Det er farten den stiger med som er bekymringsfull.
Allerede i fjor vår så vi at statistikken over rekrutteringen, den såkalte «help wanted» -indeksen, begynte å svekke seg. I fjor sommer var det tydelig at flere var på vei ut av jobbene. Men arbeidsledigheten steg fortsatt ikke, den bare sluttet å falle. De som avsluttet ett arbeidsforhold, uansett av hvilken grunn men mange opplagt av egen fri vilje, hadde åpenbart ikke problemer med å skaffe seg ny beskjeftigelse i en fei. Men ved inngangen til dette året begynte det også å bli klart at antall oppsigelser økte ganske kraftig og over årsskiftet så vi at arbeidsledigheten begynte å stige. I april ble det klart at arbeidsledigheten stiger raskt.

Det ser ut til å være to tolkninger av situasjonen. Det ene er at arbeidsledigheten gjerne sleper etter den økonomiske utviklingen og er mer et ekko av fortiden enn noe som peker fremover. I så fall er fallet i sysselsettingen et resultat av tidligere rentehevinger og produksjonskutt og kanskje en indikasjon på at en bunn er nådd. De elendige tallene blir en garanti for at rentene vil bli kuttet ytterligere og at oppgangen kanskje står for døren. Det er kanskje grunnen til at aksjemarkedet steg den dagen tallene ble kjent?

Andre mener at den overraskende brå svekkelsen av arbeidsmarkedet vi så i april er 100 prosent dårlig nytt. Det er en indikasjon på at en ny fase har inntrådt, og at strupingen av husholdningenes inntekter vil redusere etterspørselen og gi en ny omdreining til nedturen. Ikke bare har mye av formuen fordunstet gjennom aksjemarkedet, nå er også lønningsposen i fare og det er andre boller. Sparingen vil øke fordi folk vil ruste seg mot dårlige tider, og oppbremsingen i økonomien vil forsterkes. Hvem har rett? Vi har kun et svar: Dette blir spennende.