Makroanalysen: Spør psykologen

De overvurderer sine egne evner. De kan ikke ta tap. Og når de først selger, så selger de unna de gode investeringene og beholder de dårlige. Nei, det er ikke en skuffet småsparers raljering over det blødende aksjefondet sitt, det er forskernes dom over oss alle.

Standard finansteori forteller oss at finansmarkedene er effisient, altså at all tilgjengelig informasjon allerede er gjenspeilt i prisene, og at aktørene i markedet er rasjonelle. Men mange nyere bidrag, som ofte har støttet seg på psykologi og atferdsfag, hevder at dette slett ikke alltid er tilfelle.

Det er et munnhell at de flinke investorene selger tidlig i nedgangstider og venter til det blir billig før de kjøper, mens de dårlige klynger seg til investeringen hele veien ned til den bitre slutt. Mange forskere bekrefter at folk flest er dårlige til å ta tap. Og ikke nok med det: Noen undersøkelser viser at de aksjene som selges er de som har gått best - det er de dårlige som beholdes.

Det er flere til dels konkurrerende begrunnelser for hvorfor det er slik.

Et alternativ er at man venter at taperne er de som har størst mulighet til å gjøre det bra i fremtiden rett og slett fordi de er blitt billige. Det er imidlertid lite støtte i forskningen for at dette er riktig.

En annen forklaring er det som kalles kognitiv dissonans: Det er den mekanismen som gjør at man helst vil unngå å bli konfrontert med ergrelsen over å ha gjort en feil. I stedet leter man etter bekreftelser på at man har gjort det rette. Det er med andre ord en tendens til å feie gale avgjørelser under teppet. Har man gjort en feil foretrekker man ikke å vite om det. Undersøkelser viser for eksempel at de som nettopp har kjøpt ny bil har en tendens til å være mer interessert i annonser for den bilen de har kjøpt enn for konkurrerende bilmerker, av frykt for å angre seg. Alle som har kjøpt sko på billigsalg vet hva vi snakker om. Men dersom man selger en aksje eller en annen investering i et fallende marked er det ingen vei utenom å bekrefte et tap. For å unngå dette selger man i stedet vinnerne og oppnår også å slippe å angre seg senere dersom den skulle vise seg å falle tilbake. Dette siste er også identifisert som en tendens folk har til å tilpasse seg slik at de slipper å angre.

Gitt at man har tapt på en investering, så er det ifølge enkelte forskere en tendens til at vi gir vanlige risikovurderinger på båten. En investor som ikke har sluttet fred med sitt tap kan finne på å ta sjanser som ellers ville være helt uakseptable, i håp om å ta igjen det tapte. Kvitt eller dobbelt er mer fristende etter et tap enn etter en tilsvarende gevinst. Kanskje er det i erkjennelsen av slike mekanismer at forfattere av populære investeringshåndbøker anbefaler å finne en handleregel før en kjøper - og holde seg til den. For eksempel å bestemme seg for når en skal gå ut (altså ta tap) før en går inn i markedet.

En annen tendens forskerne har avslørt hos oss er tilbøyeligheten til overdreven tiltro til egne evner, for eksempel en overvurdering av ens egen innflytelse over et heldig utfall. Man toner ned betydningen av utenforliggende omstendigheter når det går bra men overvurderer de samme når det går dårlig. I et generelt stigende marked er det derfor en tendens til at mange godskriver sin egen smartness, noe som kan føre til et kollektivt overmot og feilvurdering av den risikoen som er involvert. Enkelte mener at man kan forklare bobler i finansmarkedet på den måten.

Det kan også være snakk om en overvurdering i ettertid av ens egen evne til å spå et riktig utfall. Når man ser tilbake på en viktig begivenhet så virker det ofte nesten uunngåelig at det ville gå slik. Det kan få mange til å tro, feilaktig, at utfallet var lett å spå på forhånd. Pearl Harbor. Aksjekrakket i 1929 eller for den del terrorhandlingene 11. september kan være eksempler.

Magisk tenkning (magical thinking) er også en artig egenskap forskerne tilskriver oss. Dette er noe de har observert hos forsøksdyr som er blitt gitt mat med jevne intervaller uavhengig av atferd. Forsøksdyrene hadde en tendens til å holde fast ved atferd de trodde hadde ført til mat, selv om de to tingene ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Man mener å kjenne igjen det samme i enkelte investeringsstrategier som har ført til gjentatte heldige utfall. Eller i finansmarkedets reaksjon på et økonomisk nøkkeltall som kanskje etterpå blir forklart i mediene med at de dårlige nyhetene egentlig var gode fordi de kan føre til lavere renter.

Lesestoff: Daniel, K., Hirshleifer, D. og Teoh, Siew, H: Investor Psychology in capital markets: Evidence and policy implications. Journal of monetary Economics 49, 2002