Makroanalysen: Så slipes knivene igjen
Så er det tid for lønnsoppgjør. Offentlig sektor knurrer, selvsagt, og den første streiken er allerede i gang. Industrien er forsiktigere og mer bekymret for konkurranseevnen. Så hva kan vi tillate oss i år?
De siste ti årene har vist oss noe som har vært en generell tendens også i andre land: En periode med lønnsmoderasjon i første halvdel av 90-tallet ble avløst av en periode hvor man skulle ta igjen det tapte. Og kanskje mer til: Vi tapte mer konkurransekraft fra 1996-2001 enn vi tjente fra 1990-1995. Hvis hensynet til industriens konkurranseevne fortsatt er viktigst, er analysen rett frem: Vi må ikke ha høyere kostnadsvekst enn våre konkurrenter. Dette har vært konklusjonen fra flere sysselsettingsutvalg. Men det er langsiktig sammenhenger og gjelder ikke nødvendigvis fra den ene året til det neste. I et nylig avisoppslag var for eksempel ikke Fellesforbundets Kjell Bjørndalen innstilt på å «bruke kalkulatoren slavisk.» Til tallene: Lønnsoverhenget for i år, det vil si hva lønnsveksten ville blitt uten noen tillegg i 2002, er beregnet til 1,75 prosent. Legger vi til en normal lønnsglidning, altså de lokale tilleggene, på omtrent like mye ender vi på 3,5 prosent lønnsvekst eller kanskje litt mer, og det er før forhandlingene starter. Fratrukket en prisvekst i år på bare 1,5 prosent får vi en reallønnsvekst på minst 2 prosent, noe som jo ikke er ille historisk sett.
I 2001 var timelønnsveksten hos våre konkurrenter om lag 4 prosent mot en lønnskostnadsvekst på 5,5 prosent i norsk industri. Om taket skal være rundt 4 prosent også i år har vi altså «råd» til opp mot 0,5 prosent i de sentrale oppgjørene. Det er imidlertid stigende arbeidsledighet mange steder nå, og taket kan vise seg å være lavere.
Men konkurranseevnen avhenger også av produktiviteten. Vi kan godt ha høyere lønnsvekst enn alle andre dersom vi har tilsvarende høyere produktivitet. Det har imidlertid vist seg vanskelig å måle produktiviteten, det er kanskje derfor temaet så sjelden er oppe til debatt. Kanskje er man redd for at noen skal komme på ideen om å utarbeide produktivitetsprognoser for at fremtidige produktivitetsgevinster skal finansiere lønnsvekst i dag. Vi har sett argumentasjon for at lønn påvirker produktiviteten, men dette vil antakelig bli helt uhåndterlig i et lønnsoppgjør.
I den ferske rapporten fra Det tekniske beregningsutvalget blir vi fortalt at i ettertid kan utviklingen i industriens totale konkurranseevne dels avleses i utviklingen i markedsandelene for industriprodukter. I perioden 1988-97 økte den tradisjonelle industriens markedsandeler på eksportmarkedene med ca 10 prosent mens eksportmarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer ser ut til å ha sunket «betydelig» fra 1997 til 2001. Det betyr at vi neppe kan stole på at produktivitetsvekst skal betale regningen.
På den annen side har debatten etter hvert dreid mer i retning av at arbeidskraft skal overføres fra konkurranseutsatt til skjermet sektor for å få brukt mer oljepenger, og ønsker man dette er mekanismen grei nok: Man kan da tillate at lønningene stiger mer i konkurranseutsatt sektor for å skvise folk ut og over i skjermet sektor. I så fall er ikke handelspartnernes kostnader noen magisk grense.
En beslektet innfallsvinkel er det direkte hensynet til inflasjonen og renteriset bak speilet. I år blir inflasjonen lav, kanskje under halvannen prosent, slik at reallønnsveksten kan bli 2,5-3,5 prosent. Men blir lønnsveksten for høy vil inflasjonspresset øke og da har vi det gående. Hvor grensen går vet ingen, heller ikke Norges Bank som har lagt 5 prosent lønnsvekst til grunn i sine prognoser både for i år og til neste år. Forutsatt blant annet en produktivitetsvekst på 1,75 prosent ender sentralbanken da opp med et anslag for inflasjonen på 2,5 prosent for 2003, det vil si nøyaktig på målsettingen. Skulle lønnsveksten bli høyere enn dette, kan vi regne med at presset på rentene oppover vil øke. Hvor vidt det faktisk vil gi renteøkning er vanskelig å spå, men risikoen vil øke og det er til syvende og sist Norges Banks skjønn som avgjør det spørsmålet. Derfor er 5 prosent et fokalpunkt og en mulig smertegrense.
Så til slutt en visitt innom lykkeforskningen 1), som av uforståelige grunner ennå ikke er premissleverandør i lønnsoppgjøret: Et robust resultat er at rike mennesker rapporterer om en høyere lykkefølelse enn fattige. I utgangspunktet skulle man da tro at gjennomsnittspersonen ble lykkeligere av å tjene 350.000 enn 300.000. Men nei, ikke nødvendigvis. Mange studier viser at folk kan være mer fornøyd med å tjene 300.000 i en situasjon der de andre tjener 250.0000 sammenlignet med å tjene 350.000 der de andre tjener 450.000. Her ligger en interessant mekanisme som kan være grei å filosofere litt over, både i lønnsoppgjøret og ellers.
