Makroanalysen: Japans hengemyr

En spasertur i Tokyos travle gater røper ingen tegn på landets vansker. Det er de vanlige hordene med shoppende tenåringsjenter om dagen og de samme fulle forretningsfolkene om kvelden. Men bak dette fernisset av business as usual er Japans økonomi i større vansker enn noensinne. En nylig førsteside i Japan Times hadde et stort oppslag om tiltak mot rekordhøye selvmordstall - og ett oppslag om et fall i investeringene på 14 prosent siste kvartal (uten at de to var satt i sammenheng.) Selvmordsstatistikken i Japan er høy og svinger også ganske synkront med tilstanden i økonomien. Det forteller oss at omkostningene ved dårlige økonomiske tider er spesielt høye i Japan. Dette gjør det enda mer uforståelig for utenlandske observatører hvorfor ikke problemet oppgraderes.

Alle forsøkene på å kickstarte Japans økonomi har endt i et host, siden eiendoms- og aksjeboblen sprakk i 1990, da tomten under keiserpalasset i Tokyo var verd sine berømmelige «mer enn staten California.» På det tidspunkt var det japanske aksjemarkedet verd over 40 prosent av verdens samlede aksjeverdier. Nå er verdien under 10 prosent.

Diagnosen de fleste ekspertene stiller er deflasjon, gjeld og politikk. Husholdningene vil heller spare enn bruke penger, noe som kanskje ikke er så rart sett på bakgrunn av den høye offentlige gjelden og de problemene som må komme når eldrebølgen skal finansieres. Og den blir stor. Fallende etterspørsel og overkapasitet i næringslivet – som skyldes at man ikke lar dårlige bedrifter gå konkurs – har gitt en skummel deflasjonsspiral. Offentlig sektors forsøk på å lense den lekke skuta har bare pumpet opp gjelden og gjeldsnivået er nå friske 140 prosent av BNP – til sammenligning var kriteriene for å få være med i den europeiske valutaunionen maksimalt 60 prosent. Og når borgerne mistror statens evne til å betale fremtidige pensjoner er det like greit å spare selv.

Den politiske situasjonen er også veldig vanskelig. Den nye statsministeren Koizumi startet friskt og lovet blod, svette og tårer for å få løst problemene. Blant annet skulle det renskes opp i banksystemet som gjemmer mengder av skjeletter i skapene. Men det har vist seg umulig å få politisk konsensus for de tøffe men nødvendige takene. Koizumi har nok også støtt på en og annen japansk versjon av Sir Humphrey Appleby i byråkratiet sitt, og nå er det stort sett bare hårsveisen igjen av ham.

Derved får tingene gå sin skjeve gang til tross for at alle er enig om at noe må gjøres a.s.a.p.

I disse dagene kommer det stadig lyspunkter fra USA og Europa, men ingen fra Japan. Fra 1. april ble det riktignok innført regler som skal synliggjøre tap bedre i regnskapene og det er blitt redusert innskuddssikring i bankene. Men det som ekspertene mener virkelig må til er å få brutt den negative spiralen med fallende priser og produksjon, en ond spiral som kan bli selvforsterkende. Etter at rentene resultatløst har blitt satt til null har man foretatt såkalte «kvantitative lettelser», som betyr å pumpe mer penger inn i systemet, men det har ikke vært synlige tegn til at det hjelper - skjønt vi vet ikke hvordan tilstanden hadde vært uten disse tiltakene.

Som en del nordmenn som har satset på boliglån i yen har merket seg, har svakere valutakurs vært forsøkt som strategi en periode i vinter. Men selv om dette gleder norske valutalånere er det ikke udelt populært blant de asiatiske handelspartnerne som må se sine bedrifter utkonkurrert av billigere yen. Strategien er av samme grunn heller ikke like populær i alle leirer i USA. Men at politikken er upopulær betyr ikke nødvendigvis at den ikke blir videreført –selv om vi skulle få en ny runde med amerikanske senatorer med oppbrettede skjorteermer som knuser Toshiba-radioer med slegge. Kanskje er det ikke noen vei utenom en svakere yen, og kanskje vil japanske politikere en stund til foretrekke en politikk som er upopulær i utlandet fremfor en som er upopulær hjemme. På hjemmebane vil politikken måtte være å la dårlige bedrifter gå overende og antakelig også akseptere en bankkrise. Det er klart at noe slikt sitter langt inne i et politisk system som er kjent for hardnakket nepotisme.

Verden for øvrig har klart seg uten drahjelp fra Japan i ti år, og vil sikker klare seg ti år til. Men enkelte perspektiver ser mer foruroligende ut nå enn på lenge. Rest-verden er i ferd med å kravle seg opp fra grøften, men har ennå ikke mer enn styringsfart. Så hva skjer om situasjonen i Japan brått skulle endre seg til det mye verre? Hva om deflasjonsspiralen punkterer aktiviteten fullstendig? Hva om folk som frykter for sikringen av sparepengene stormer bankene? Hva om yen-en endelig kollapser helt? Det er klart at om Japan, som fortsatt er verdens nest største økonomi, nærmest skulle implodere vil det kunne være en alvorlig kjepp i hjulene for det internasjonale oppsvinget. Og om en svakere yen er det som skal til for å hindre noe slikt, so be it.