Makroanalysen: Industri - hva skal vi med industri?

Så slapp sentralbanksjef Svein Gjedrem katta ut av sekken. Resultatet av den planlagte økningen i bruken av oljepenger er at sysselsettingen i industrien trappes ned, sa han i sin nylige årstale. Kanskje med 60.000 personer over ti år, sa han, og rev antakelig forsamlingen ut av sine tankeflukt om middag med ørret og tysk riesling. Som en kunne vente fikk han motbør -proporsjonalt med friskheten i budskapet. Blant annet fikk han pepper fra fagbevegelsen fordi han tok til orde for en mer fleksibel lønnsdannelse, som det heter. Men han fikk fortjent ros for å synliggjøre konsekvenser av noen viktige valg - konsekvenser politikerne for lengst burde ha presentert for oss i konkret form. Og ikke minst sa han noe håndfast om hva vi egentlig skal med industrien her i landet - ut over det at den holder oppe sysselsettingen i distriktene. (Slik kan man som kjent forsvare en hvilken som helst aktivitet som ikke foregår i byen.)

Norges Banks anslag, som er basert på regjeringens planer, er økt pengebruk tilsvarende 3,5 prosent av BNP frem mot 2010. I sin tur vil dette føre til økt etterspørsel etter både offentlige og private tjenester, i et omfang som sentralbanken altså har kalkulert til 60.000 årsverk. Det kan bli mer, det kan bli mindre, men en ting er i alle fall sikkert: uten flere personer å sette inn, ingen flere tjenester. Spørsmålet er altså stadig vekk hvor disse 60.000 årsverkene skal hentes fra. De må selvsagt hentes fra andre sektorer, hvori opptatt utlandet, og det er dette som stikker under Gjedrems dystre sysselsettingsregnskap. Det er også med bakgrunn i dette kroniske presset på arbeidsmarkedet Norges Bank ikke finner grunn til å forespeile særlig lavere renter i overskuelig fremtid. Høye renter bidrar trolig også til at kronen fortsetter å styrke seg, noe som betyr en skvis for konkurranseutsatt industri og «hjelper» til med å presse arbeidskraft over i andre sektorer. Dette er ganske dramatiske saker og det er vel derfor sentralbanksjefen med tørr understatement sier han antar politikken og konsekvensene «...er ønsket ved at handlingsregelen for å bruke mer oljepenger er nøye analysert» (Aftenposten 15/2). Ja, mon det.

I et tilsvar sa NHO sjef Finn Bergesen seg uenig med sentralbanksjefen om at det var en ønsket politikk. Det har han nok rett i, det er tross alt ingen som offentlig har tatt til orde for å svekke industrien med så mye som en eneste arbeidsplass og noe slikt tviler vi sterkt på at vi kommer til å få høre heller. Den anslåtte nedbyggingen av industrien er altså offisielt en uønsket konsekvens av den politikken som er planlagt - uansett om man aksepterer Gjedrems analyse om at det er en konsekvens eller ei. Aps nye partisekretær, Martin Kolberg, slo for eksempel fast overfor NRK at det «fortsatt er politikerne som bestemmer her i landet.» Enten skjønte ikke Kolberg at sentralbanksjefen ytret en prognose og ikke et personlig ønske, eller så tror han at politikerne ikke bare styrer, men at de også kan vedta å oppheve konsekvenser av den politikken som blir ført.

Vi ser allerede nå noe Gjedremsk over utviklingen. Kronen har styrket seg kraftig og er nå sterkere enn den var under store deler av det såkalte kronerallyet i 1997. Industriproduksjonen har falt i mer enn tre år; 22.000 årsverk i industrien er borte siden 1998 mens offentlig sektor ikke kan få tak i nok folk. Rentene er etter hvert kronisk høyere enn i utlandet. Grupper i offentlig sektor snakker om nå om 50 eller 100.000 kroner i lønnspålegg, mens industriens tillitsvalgte mumler noe i lovotten om konkurranseevne og samordning av lønnskrav - som ingen andre vil høre på. Og Arbeiderpartiets Tore Nordtun, åpenbart tynget av gallupen, sier at partiet nå diskuterer om en ikke kan bruke mer oljepenger (DN 18/2).

Om det er en villet utvikling som er nøye analysert så har politikerne i hvert fall ikke delt planene og analysene med oss andre. I nasjonalbudsjettet for 2002 står det ikke noe om dette. Tvert imot heter det at det legges vekt på å sikre en sterk konkurranseutsatt sektor. I kapittelet om de langsiktige utfordringene for finanspolitikken finner vi et «vegringsalternativ» hvor veksten i offentlig sysselsetting videreføres som på 90-tallet og gir rask økning i bruken av oljeinntektene samt nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv. Et «referansealternativ» går ut på en jevn utvikling i de offentlige velferdstilbudene mens «Bruken av forventet realavkastning av Petroleumsfondet»-alternativet (puh!) gir en jevn innfasing av petroleumsinntektene og en gradvis utvikling av offentlige tjenestetilbud. Noe særlig mer konkret om konsekvensene er det ikke å finne, og sant å si smaker Gjedrems perspektiver mer av «vegring» enn av noen av de andre alternativene.

Så hva skal vi egentlig med industrien? Gjedrems analyse var at vekstevnen i økonomien kan bli svekket når mindre av næringslivet blir utsatt for internasjonal konkurranse: Internasjonal konkurranse er grobunnen for læring, innovasjon og utvikling. Nettopp. Det er vekstevnen i økonomien som er det virkelig verdifulle å ta vare på, oljen betyr i sammenligning lite. Det er grunnen til at vi bør holde oss med konkurranseutsatt industri.