Makroanalysen: Handlingsregler for dummies
For en tid tilbake ble det avslørt at en kunstformidler hadde sett sitt snitt til å trykke opp flere eksemplarer av et grafisk trykk enn kundene var klar over. Som med mange andre produkter er grafiske trykk ikke bare avhengig av kvalitet men også av kvantum. Da det viste seg at det ble trykket mer enn det offisielle opplaget (det som står med blyant på høyreside av skråstreken nederst til høyre) ble det rabalder: Kunstformidleren hadde brutt handlingsregelen. Handlingsregelen var da heller ikke særlig god: Den var åpenbart for enkel å bryte. Og ikke nok med det: Alle vet at kunstformidleren hadde økonomisk gevinst ved å bryte den. Den eneste handlingsregelen som i dette tilfellet ville duge 100 prosent måtte være å brenne originalen. Offentlig. Siden dette er en for drastisk løsning for de fleste, er en mer populær strategi for handlingsregler å forsøke å opparbeide seg troverdighet ved å holde seg til regelen sin over lang tid -selv om det skulle medføre kostnader.
Det finnes mange eksempler på at noen kan finne det formålstjenlig å annonsere at de holder seg med en handlingsregel, enten de har tenkt å bryte den eller ikke. En grunn til å påkalle en handlingsregel oppstår når det er opplagt for motparten at en kontraktspartner kan tjene på først å love en ting men så i neste runde gjøre noe helt annet. For eksempel kan et land love skattefordeler for å lokke til seg utenlandske investorer, for så å annonsere høyere skattesatser når utstyret er ugjenkallelig på plass og produksjonen er i gang. Et annet eksempel er den fristelsen en stat kan ha til å skape uventet inflasjon slik at offentlig sektor kan avdra sin gjeld ved å betale med penger som blir stadig mindre verd. Noen har også pekt på skatt på aksjeutbytte i denne sammenheng. Denne ble avskaffet i forbindelse med skattereformen for å hindre at kapital skulle låses inne i bedriftene. Når pengene så ble synliggjort som utbytte ble det i neste omgang veldig fristende for politikerne å beskatte dem likevel.
Mange land har vært gjennom en periode på syttitallet med høy inflasjon og sviktende tillit til politikken. I de senere årene har mange utstyrt seg med handlingsregler for å øke troverdigheten av at de ville holde stramt grep om økonomien. En av de mest omtalte handlingsreglene er vel den som går under navnet Maastricht traktaten. Denne beskriver betingelsen for deltakelse i pengeunionen ØMU. Disse kriteriene, som senere er blitt avløst av en «stabilitetspakt» var handlingsregler for blant annet budsjettunderskudd, statsgjeld og inflasjon. Det spekuleres fortsatt i at flere av medlemmene i ØMU vil kunne ha interesse av å bryte handlingsregelen når de først var vel inne i varmen og kunne nyte godt av et «tysk» rentenivå.
Sverige opplevde store økonomiske problemer ved inngangen til 90-tallet og straffen for en skakkjørt økonomi var høy arbeidsledighet, en svak valuta og statlige gjeldsbrev som ingen ville kjøpe. I henhold til den svenske handlingsregelen som ble innført i 1998 skal budsjettoverskuddet i gjennomsnitt være 2 prosent av BNP over konjunktursykelen.
Her hjemme har vi også fått en handlingsregel i løpet av det siste året, som vi ble påminnet under vårens budsjettdebatt. Oljeformuen er som kjent både en hodepine og velsignelse, og mange frykter inflasjon, underfinansierte pensjoner eller at det går med oss som det gikk med nederlenderne etter at gassinntektene fra Groeningenfeltet skyllet inn over dem fra slutten av 1960-tallet og tok konkurranseevnen med seg. Et fenomen i ettertid kjent som hollandsk syke.
På denne bakgrunn har vi altså fått en regel, en regel som er temmelig komplisert og meget krevende for folk flest å følge med på. Så her er den: Det strukturelle budsjettunderskuddet skal være lik forventet realavkastning av petroleumsfondet. (Hva det «strukturelle budsjettunderskuddet» egentlig er får vi snakke om en annen dag.) Det er også vedtatt et slags slingringsmonn som skal ta hensyn til presset i økonomien men det er ikke spesifisert nøyaktig. Handlingsregelen er slett ikke fri for svakheter, en perfekt handlingsregel finnes knapt, og den er da også hyppig angrepet allerede. Et problem med regelen er at den bygger på kalkulerte størrelser som gir grunnlag for skjønn, både i og for seg men også når den kan fravikes. Som med de andre handlingsreglene vi har vært innom vet alle også at politikere kan ha interesse av å bryte regelen for å oppnå gevinst på kort sikt. Og som vi har vært inne på er den også noe i overkant komplisert slik at det blir vanskelig for ikke-eksperter å følge med når milliardene flyr.
Men problemet er komplisert og den vanntette handlingsregelen for oljeformuen, ekvivalent med galleriet som brenner det originale kunstverket på torget, finnes som sagt ikke. Det måtte i så fall være å gi bort hele greia. Redd Barna?
