Makroanalysen - Europas renterot

Den europeiske sentralbanken (ESB) har fått mye kritikk etter at den satte ned rentene med 25 basispunkter den 16 mai. Ikke fordi de satte rentene ned; det var de fleste enig om var en helt riktig strategi. Tidspunktet for en rentereduksjon var vel snarere overmodent. Heller ikke fordi markedsaktørene misliker å bli overrasket (hvilket er sant, men det er ikke saken her.) Det var alt surret i kommunikasjonen som førte til stormen av kritikk.

«Banken overrasket alle - muligens også seg selv,» lød en syrlig kommentar. Fremstående kommentatorer, som Financial Times, mener at det går på troverdigheten løs. Det er alvorlig for en sentralbank. Spesielt for en nyetablert bank som strever med å etablere et godt navn og rykte. Spesielt for en bank som skal ta opp arven etter den legendariske tyske sentralbanken, Bundesbank. (Evnen til å overraske markedet har de på den annen side overtatt fra «Buba».)

Først sto flere prominente beslutningstakere frem, blant annet Bundesbanks sjef Ernst Welteke, de 12 ØMU-landenes sentralbanksjefer sitter nemlig også i styret i ESB, og nærmest utelukket rentekutt i Euroland nå. Begrunnelsen var at inflasjonen var for høy. Konfrontert med dårlige tall for den økonomiske veksten sa den samme Welteke at ESB ikke kunne ta ansvar for veksten i Europa. Flere andre talsmenn var inne på de samme tankene i høyt profilerte intervjuer og kommentarer. Også ESB-sjefen selv, nederlandske Willem Duisenberg, argumenterte standhaftig mot å sette ned rentene. Alle disse utspillene ble tolket som at «noen hadde snakket sammen» og var blitt enig om å holde stand mot presset for å få ned rentene som hadde bygd seg opp i kjølvannet av rentenedgang i USA samt urovekkende svake veksttall i Europa. Hvorpå ESB satte ned rentene ved første og beste anledning og troverdigheten fikk seg en alvorlig skrape. Den allerede hårdt hamrede euroen fikk også bank.

Det er flere alternative teorier en kan bruke for å forklare hva som skjedde, og alle disse har vært i omløp. Vi kan begynne med det banken sa selv: Nemlig at pengemengdeveksten ikke var så sterk som de tidligere trodde. Dette argumentet er det ikke mange som synes er særlig godt: Historikken viser at pengemengden ikke har vært noen rettesnor for inflasjon, i det minste på kort eller mellomlang sikt, og det er stort sett ingen som følger den særlig nøye som styringsinstrument. At presisjonen i målingen er dårlig er følgelig ingen nyhet som bør kalle på rentekutt.

Det andre argumentet fra banken var at veksten internasjonalt nå ser svakere ut og at prisutsiktene på noe sikt var bedret, er lettere å akseptere substansen i. Men det var jo nettopp dette som var markedets argument til å begynne med og som banken hadde avvist. En annen teori er at administrasjonen i banken hadde forberedt presentasjonsmateriale som var tilstrekkelig overbevisende, selv om det er vanskelig å vite hva det skulle ha vært som ikke var allment kjent fra før.

Det kan alternativt tenkes at det var en bevisst strategi å overrumple markedet, men det virker heller ikke som noen god idé. I dag er det dessuten mer praksis blant sentralbanker å være åpen slik at svingningene i markedet ikke blir så store når politikkendring først finner sted, jamfør vår egen sentralbanks praksis med å varsle sannsynlig retning på rentene i fremtiden.

Det kan også tenkes at det er skiftende allianser mellom landene som gir seg slike uforutsigbare utslag. Den ene leiren vil ha rentene ned, mens andre ser behov for å holde rentene oppe, for eksempel fordi de vil ha rom for skattekutt eller fordi økonomien løper for varm. Det er 12 land i ØMU nå, og konjunkturene spriker kraftig. I tillegg til en representant fra de 12 landenes sentralbanker er det seks fra ESBs ledelse så her er det muligheter for mye uenighet.

Eller det kan tenkes at representantene i styret ikke hadde snakket sammen likevel og at det som fremsto som en konsensus ikke var det: De som var uenige unnlot å debattere mot sine kolleger i mediene, klokelig får vi legge til, men viste sin uenighet når det kom til avstemningen under rentemøtet. Vi har også sett enkelte spekulere i at det kom såpass svake tall fra den tyske industrien like før rentemøtet at Welteke & co til slutt begynte å ane uråd og snudde på femøringen. Arbeidet med å spå rentene i Europa er ikke blitt lettere etter dette, men mange har nok valgt å lytte mer til tallenes tale og mindre til ESB-mandarinene i fremtiden.