Makroanalysen: Et nødvendig onde

Det er gjerne to prinsipielt forskjellige grunner for argumenter om at skattene bør endres. Den ene er at skattene skal varieres for å stabilisere etterspørselen i økonomien. Dette blir ofte assosiert med økonomen J.M. Keynes’ idéer. Skatteskruen strammes i oppgangstider og vice versa. Andre vil hevde at skattene prinsipielt bør være lave for å stimulere effektiviteten i produksjon, arbeidsmarked og så videre («tilbudssiden») slik at samfunnskaken blir størst mulig. Argumentet er at skatter skader økonomiens produksjonsevne: Med lavere skatter vil folk ønske å stå på mer og entreprenørskapet vil blomstre. I praksis er det sjelden spørsmål om enten det ene eller det andre. Man tar hensyn til begge deler, men det er klart at disse to hensynene kan stå i strid med hverandre -noe vi får bekreftet gjennom reaksjonene hver gang et statsbudsjett presenteres. Laffer-kurven, oppkalt etter økonomen Arthur Laffer, som var spesielt populær og mye misforstått på åttitallet.Økonomene aksepterer at skatter er et nødvendig onde for å finansiere offentlig sektor, men de er opptatt av å i det minste redusere ulempene til et minimum. Det betyr at de generelt er lite begeistret for skatter som vrir aktiviteten vekk fra den mest effektive ressursbruken: såkalte vridende skatter. Skatt på en aktivitet har to effekter: For det første reduseres den disponible inntekten. I tillegg forsøker godtfolk å tilpasse seg skatten ved å finne aktiviteter som ikke er like hardt beskattet, såkalt «vridning». (Skatt på fritid ville riktig nok redusere vridningseffekten av skatt på lønnsinntekt og øke tilgangen på arbeidskraft, men dette er ikke å betrakte som et forslag.)

Det har etter hvert vokst frem noen sentrale prinsipper for utformingen av et skattesystem. Som vi har vært inne på er det viktig å minimalisere effektivitetstapet av skattene. Etter-evne prinsippet ligger til grunn for at de som tjener mest betaler mest og sikrer også en viss omfordeling av ressursene i samfunnet. Et annet prinsipp er at kostnadene ved å drive inn skattene må stå i et rimelig forhold til utbyttet. I disse globaliseringstider har det også blitt mer aktuelt å hevde at et skattesystem ikke må være for ufordelaktig sammenlignet med konkurrentland fordi det vil tappe et land for investeringer eller attraktiv arbeidskraft. Siden høye skattesatser også gir større vridningseffekter enn lave, er det også enighet om at et bredt skattegrunnlag og lave satser er bedre enn det motsatte (noe som gjør vår nylige momsreform med bredere grunnlag men høyere satser til en morsom variant.)

Kompleksiteten, vridningene og alt maset med å vedlikeholde skattesystemet har fått enkelte til å foreslå en flat skattesats for alle. Man kan eventuelt tillate et kraftig bunnfradrag til glede for de fattigste. Et modelltungt offentlig utvalg her hjemme har konkludert, sagt noe forenklet, med at konsekvensene for inntektsfordeling og effektivitet var vanskelig å anslå. Imidlertid fant man at folk med middels inntekt i de fleste tilfeller ville ende med å finansiere skattelette for de rikeste.

I en tilfeldig bunke leserbrev og partiprogrammer er det alltid lettere å finne argumenter for lavere skatter enn for høyere. Vi har tidligere vært inne på at skatter er vridende. Et annet argument som gjerne hentes frem er at jo høyere skattene er, desto mer lønnsomt blir det å forsøke å unngå dem. Det er m.a.o. sløsing med ressurser å bruke tid og krefter på å unngå skatt i stedet for mer produktivt arbeid. Undersøkelser viser at mange også misforstår skattesystemet: De tror de betaler marginalskatt på all inntekt og ikke bare på de siste kronene, og tilbudssideeffekten blir derved større enn den ellers ville ha vært. Det gjør også at flere oppfatter skattene som høye og urettferdige og forsøker å vri seg unna.

Så har vi den gode, gamle Laffer-kurven, oppkalt etter økonomen Arthur Laffer, som var spesielt populær og mye misforstått på åttitallet. Ideen er at en skattesats på 0 prosent vil gi null i skatteinntekter. Og dersom skattesatsen var 100 prosent vil ingen andre enn de mest hardbarkede idealister gidde å arbeide. Det betyr at den skattesatsen som gir maksimale skatteinntekter til det offentlige må ligge et sted mellom 0 prosent og 100 prosent. Og i så fall kan det tenkes at den aktuelle skattesatsen i en økonomi allerede er satt høyere enn den skattesatsen som gir maksimal skatteinngang, slik at en reduksjon av skattesatsen faktisk vil øke skatteinngangen. Laffer sa altså ikke at en reduksjon av skattesatsen alltid vil gi høyere skatteinngang. Dersom skattesatsen i utgangspunktet er lav, dvs lavere enn det nevnte maksimalpunktet, vil en reduksjon selvfølgelig redusere skatteinngangen. Så her ligger det muligheter for mange politiske ørkenvandrings-debatter ettersom likevektspunkter omtrent er umulig å tallfeste. Selv om Laffer har gått av moten husker vi vel alle den «dynamiske skattepolitikken» fra åttitallet. Og i USA ville Ronald Reagan redusere budsjettunderskuddet ved å kutte skattene men øke utgiftene, en strategi som av kritikerne (faktisk George Bush!) ble kalt «Voodoo economics». Resultatet var, skal vi si, ikke særlig vellykket.