Makroanalysen - Et «klargjørende» inflasjonsmål? Tja.

Så har Norges Bank endelig fått sitt formelle inflasjonsmål, og banken sier seg i en kommentar fornøyd med at tallfesting av inflasjonsmålet kan virke klargjørende. Ja mon det. På kort sikt kan klargjøringen se ut til å la vente på seg.

De enkle fakta først: Norges Banks inflasjonsmål er fastsatt til 2,5 prosent, med en toleranse på 1 prosentpoeng på hver side. Så langt er det klart nok. Men det er forskjell på inflasjon og inflasjon. I sin kommentar til innføringen av inflasjonsmål sa Norges Bank blant annet dette:

«Større endringer i inflasjonsraten kan fra tid til annen oppstå blant annet som følge av ekstraordinære svingninger i prisene på enkeltprodukter eller endringer i skatter og avgifter. I sine analyser av ulike mål på underliggende prisstigning vil Norges Bank vurdere virkningene av endringer i rentenivået, -skatter, avgifter og særskilte, midlertidige forstyrrelser.» (Mine uthevinger.)

At Norges Bank vil se bort fra hvordan endringer i skatter og avgifter påvirker konsumprisindeksen (KPI) når hovedstyret setter seg rundt bordet for å bestemme rentene, er greit å vite, nå når den såkalte momsreformen herjer rundt med KPI. Økt moms i januar ga som kjent en kraftig økning i KPI, redusert matmoms til sommeren vil virke i motsatt retning og Norges Bank skal selvsagt ikke kompensere for dette med renteendringer.

Videre vil banken se bort fra «særskilte midlertidige forstyrrelser.» Dette betyr sannsynligvis at banken ser bort fra store svingninger i for eksempel energiprisene eller for den saks skyld kaffe ettersom nedbør eller vinterkulde varierer. Særlig presist formulert er det jo ikke, men det er vel nødvendig med en viss fleksibilitet for å oppnå relevans til enhver tid.

Man vil også se bort fra «virkninger av endringer i rentenivået.» Ettersom renter ikke inngår i KPI, må det være den indirekte virkningen man sikter til, for eksempel gjennom husleien. Det vi ender opp med, er et inflasjonsmål som antakelig tilsvarer KPI eksklusive påvirkningen fra endrede energipriser, avgifter og renter. Dette virker jo i prinsippet langt mer fornuftig enn å styre etter den offisielle KPI, som tidvis kan drive for vær og vind. Men strategien har sine ulemper i praksis.

Problemet er at vi ikke har noen statistikk for underliggende inflasjon her i landet, og vi ser ikke ut til å få det heller i nær fremtid. Så hvordan kan folk flest da følge med om sentralbanken oppnår målet sitt eller ikke?

Første offentliggjøring av KPI etter at banken fikk de nye retningslinjene, avslørte også en viss forvirring i mediene. Flere førstesider hadde oppslag om «sjokktall» og «høyeste inflasjon på ti år» og lignende, og alle tok utgangspunkt i KPI slik den blir rapportert fra SSB. Ingen rapporterte om underliggende inflasjon, som vi her kan røpe lå på 2,6 prosent etter FIRST Securities’ beregninger, eller bare en tidel fra bankens målsetting. Den offisielle KPI var 3,7 prosent, eller omtrent 1,2 prosentpoeng fra målet. Her er det med andre ord om å gjøre å holde øye med smultringen og ikke med hullet.

Det er heller ikke utsikter til at vi skal få noe å bite i nær fremtid. Det er praktiske og prinsipielle problemer som skal løses, men Statistisk sentralbyrå, som burde være rette instans til å gjøre dette, sa det slik i en pressemelding: «SSB finner det ikke hensiktsmessig å presentere KPI tall på månedsbasis justert for indirekte effekter av endringer i rentenivået. (…) Tilsvarende resonnement vil delvis gjelde for endringer i avgifter eller subsidier. (…) Det er ikke hensiktsmessig for SSB å binde seg til masten ved i dag å fastlegge hvilke priser som en skal justere for som følge av midlertidige forstyrrelser.» Byrået vil imidlertid «vurdere om det er hensiktsmessig å presentere månedlige KPI -tall basert på en full overveltning av avgifter og subsidier.» SSB binder seg altså ikke til masten og skyter heller ikke fra hoften. Det kan imidlertid aktørene i finansmarkedet tillate seg og mange har lenge konstruert sine egne indekser for forskjellige varianter av underliggende inflasjon. Norges Bank rapporterer noen kvartalsvise figurer og det samme gjør for så vidt også Statistisk sentralbyrå, basert på forskningsavdelingens beregninger. Men noen løpende månedlig, offisiell indeks som media og godtfolk som ønsker å følge med i rentepolitikken kan følge, har vi ikke.

Og det er strengt tatt flere huller i styringsinformasjonen. Norges Banks inflasjonsstyring dreier seg i stor grad om å forsøke å påvirke prisforventningene i økonomien. Men rapportert KPI er gammel informasjon som det er lite å gjøre med. Det er forventningene som styrer hvordan aktørene tilpasser seg i fremtiden og er derfor rett adressat for politikken. Men vi har heller ikke noen løpende måling av inflasjonsforventningene slik man for eksempel har i Sverige. Det betyr at banken heller ikke uten videre kan vurdere om folks forventninger er konsistent med prismålet.