Makroanalysen: ESB: standhaftig - eller bare sta?

Det mangler ikke dårlige økonomiske nyheter i ØMU området. De kalde vindene fra oppbremsingen i USA har for lengst begynt å blåse, og det hjelper ikke at høy oljepris legger beslag på en stor del av husholdningenes budsjett som en ekstraskatt. Produksjonen stagnerer, og stemningsbarometrene forteller oss at folk tror det skal bli verre før det blir bedre. De siste månedene har industriproduksjonen falt og det ser heller ikke ut til å være noen snarlig bedring i sikte: Ordreinngangen tørker inn og lagrene stiger.

Også arbeidsmarkedet viser tegn til stagnasjon. I Tyskland, som utgjør 1/3 av ØMU-økonomien, har ledigheten steget med noen titalls tusen per måned i et halvt års tid nå. Frankrike, som lenge har vært Eurolands utstillingsvindu med sterk vekst og lav inflasjon og en arbeidsledighet som ikke kunne annet enn å falle, begynner også å merke motbakken. Arbeidsledigheten har steget med rundt 30.000 personer i to måneder på rad nå. Det er dårlig nytt, og viser med all tydelighet at de som trodde Euroland ikke skulle merke særlig til oppbremsingen i USA har vært for optimistisk. Den siste tiden har det i det hele tatt haglet med svake veksttall og lyspunktene har vært få om noen. Kavaleriet ser heller ikke ut til å være i ferd med å komme til unnsetning slik noen kanskje hadde håpet på, dvs amerikansk økonomi ser ikke ut til å levere noen drahjelp i nær fremtid - amerikanerne ser ut til å ha mer enn nok med seg selv etter at IT-festen ble pæreformet.
Mens amerikanske Federal Reserve har satt ned rentene ganske så aggressivt har den europeiske sentralbanken ESB vært ganske lunken til å gjøre noe. Dette må selvsagt ses på bakgrunn av at rentene i Euroland i utgangspunktet var mye lavere enn i USA, men stadig flere observatører mener at banken er for knuslete med pengepolitikken etter hvert som de dårlige nyhetene har skyllet inn over kontinentet. Banken er åpenbart bekymret for at inflasjonen er for høy, men i det siste har ikke bare inflasjonen kommet noe ned, i Tyskland falt for eksempel prisveksten fra 3,5 prosent til 2,7 prosent i løpet av to måneder, men også inflasjonsforventningene er kommet nedover og dette er ikke minst viktig. Det er jo nettopp av hensyn til inflasjonsforventningene det er viktig å fremstå som en tøff og standhaftig inflasjonstemmer. Dette forteller oss også noe om hvilke prioriteringer ESB ønsker å signalisere. Så lenge de ikke er 100 prosent fornøyd med inflasjonen kan veksten være hva den vil. De driter i buksa så lenge jakka passer for å si det med dikteren.

Mye av dagens prisvekst skyldes uansett tilfeldige utslag i mat og energipriser som kommer til å forsvinne ut i løpet av et års tid. I finansmarkedet venter man i gjennomsnitt en inflasjon på 1,9 prosent til neste år. Det kan knapt kalles inflasjon. Enkelte har vært bekymret over pengemengdeveksten, men mye av dette viser seg å skyldes investorer utenfor regionen som kjøper seg opp i korte fordringer - dvs ikke noe som er farlig for inflasjonspresset. Andre sentralbanker, nå sist Bank of England 2. august, vurderer ting annerledes og kutter renter etter tur fordi de er bekymret over den globale oppbremsingen.

Så da skulle man tro det meste ligger til rette for å sette rentene ytterligere ned for å få fart på hjulene i Euroland?

Det viser seg altså ikke å være fullt så enkelt. Den europeiske sentralbanken er åpenbart opptatt av ikke å virke for ettergivende nå når alle skriker etter lavere renter. Dermed la de beslutningen på is og tok fellesferie. Neste mulighet er 30. august og da tror vi det er en fair sjanse for at man velger å sette rentene ned.

Så la oss anta at rentene kommer ned i Europa utover høsten, og antakelig også videre ned i USA hvor sentralbanken er mer triggerhappy. Vil det bety at noe vil skje med norske renter? Svaret er, som man vel kunne vente, at det kommer an på. Med vår oljerikdom og politiske miljø som har problemer med å få brukt alle de pengene de vil, ser vi muligheten til å skjerme oss noenlunde mot nedturer ute selv om enkelte sektorer opplagt vil få svi mer enn andre.

Skulle den økende renteforskjellen til verden rundt oss føre til at kronen begynner å styrke seg for alvor, som læreboken sier, men som i praksis ofte ikke slår til, vil dette kunne gi et press nedover på rentene. Men denne sammenhengen er som sagt usikker. På den andre side: Dersom rentekuttene ute i den store verden faktisk begynner å virke etter hensikten, og vi får et oppsving i noenlunde nær fremtid, vil det kunne øke presset i norsk økonomi og dermed øke presset oppover på norske renter.