Makroanalysen: En røff guide til «The R word»

At økonomien beveger seg i sykler er ikke noen ny observasjon. Noe av det som opptok tidligere tiders økonomer mest var nettopp den forbløffende regelmessigheten som vi kan observere i lange perioder. Vi hadde lange sykler og korte sykler inni de lange og det gikk nesten sport i å finne nye sykler og få dem oppkalt etter seg.
Stadige oppturer og påfølgende knall og fall med stigende arbeidsledighet er dårlig ressursutnyttelse - noe som økonomer liker dårlig. Den såkalte «stabiliseringspolitikken» går derfor, som navnet sier, ut på å stabilisere veksten rundt en langsiktig trend. Den alle tiders lange ekspansjonsfasen i USA på 90-tallet fikk mange til å tro at konjunktursyklene var avskaffet -noe man også trodde på 60-tallet etter mange år med fin og inflasjonsfri vekst. Nå er man, for å si det slik, mer i tvil.

De fleste økonomene måler økonomisk vekst ved brutto nasjonalprodukt som er det bredeste målet for økonomisk vekst, men amerikanske NBER (National Bureau of Economic Research), som er selve autoriteten på økonomiske sykler, sier det slik: En resesjon er en betydelig nedgang i aktiviteten, som er fordelt over hele økonomien og varer mer enn noen få måneder, synlig i industriproduksjon, sysselsetting, realinntekter og handel. Dette er alle indikatorer som kan bestemmes til en enkelt måned. På den måten kan NBER tidfeste ganske nøyaktig når en resesjon begynner og når den slutter. En annen vanlig definisjon av resesjon er to kvartaler på rad med nedgang i BNP. Aktørene i aksjemarkedet venter selvsagt ikke på noen offisiell erklæring: De vil gjerne kjøpe seg inn i den oppturen de vet kommer lenge før den er synlig for alle og enhver for ikke å si offisielt erklært fra NBER.

Resesjoner begynner rett etter at produksjonstoppen er nådd og slutter når produksjonen når bunnen. Mellom bunn og topp er økonomien i en vekstfase. Det er dette som er økonomiens normale tilstand: Økonomien vokser over tid og resesjoner er sjeldne og kortvarige. Siden 1960 har BNP i OECD bare falt i til sammen åtte kvartaler; to kvartaler på rad kun i 1974 og 1981. USA hadde fall i to kvartaler siste gang i 1990. Her hjemme, hvor statistikken har en ganske annen kvalitet - blant annet fordi vi er et lite land - er det ikke usedvanlig at BNP faller i et kvartal. Siden 1978 har BNP falt 29 av 92 kvartaler - forrige gang i 4. kvartal i fjor som er det ferskeste vi har statistikk for. To kvartaler på rad er riktig nok sjeldnere kost, men forekom likevel i 1998.

For å holde oss til USA, for det er der vi har god statistikk, har det vært 31 sykler fra 1854 til 1991. I gjennomsnitt varte nedturene i 11 måneder mens oppturene i snitt var 43 måneder. Det er foreløpig ikke erklært noen resesjon fra den offisielle dateringskomiteen og BNP tall for 1. kvartal foreligger ikke ennå.

Forklaringer på økonomiske sykler har vært mange, noen ansett som mer eksotiske enn andre (solflekkteoriene for eksempel) og ekspertene er slett ikke alltid enige om årsakssammenhengene.

Ofte skyldes syklene eller nedturene det økonomene kaller «sjokk.» Det kan for eksempel være en brå og uventet endring i oljeprisen eller valutakurser. Ser vi bort fra de harde 30-årene var det oljeprissjokket i 1974 som førte til den sterkeste nedturen vi har sett i de senere år. Oljeprisen ble tredoblet, inflasjonen gikk i taket mens produksjonen falt. For OECD-området samlet falt industriproduksjonen 12 måneder på rad. Noe slikt har vi ikke sett siden. På en enkelt måned (desember 1974) falt produksjonen med 3,2 %. Det er også rekord, med god margin.

En annen vanlig forklaring er tilpasninger av lagre eller investeringer, for eksempel ved at næringslivet enten holder produksjonen for lenge oppe når etterspørselen av en eller annen grunn svekkes slik at lagrene blir for store. Eller at de opplever (eventuelt forventer) lavere etterspørsel og holder tilbake produksjonen for å unngå at varelagrene stiger for mye. Det hender også at aktørene investerer mindre i en periode fordi de opplever eller frykter overkapasitet. Finansielle bobler som sprekker kan også skape resesjoner; det mest slående eksemplet på dette er krakket på Wall Street i 1929 eller for den saks skyld nedturen som Japan ennå sliter med og som startet tidlig på 1980-tallet - den gang en eiendom (den under keiserpalasset) i Tokyo var mer verd enn alt land i California til sammen. Sterk vekst i gjelden skaper også god grobunn for endringer i tilpasningen dersom utsiktene blir mer usikre. Dagens problemer i USA kan være en kombinasjon av flere av disse forholdene - sprukne aksjebobler, for sterk gjeldsvekst, sviktende forventninger og bedriftenes kamp mot stigende lagre.