Makroanalysen: Dårligere enn svenskene?

De dårlige nyhetene først: Svenskenes industri er mer produktiv enn vår. Industriproduktiviteten svekket seg med 23 prosent vis-à-vis Sverige fra 1993 til 1999. I denne perioden var produktivitetsveksten 0,6 prosent i gjennomsnitt per år i Norge, 3,5 prosent i Tyskland og 5,1 prosent i Sverige. "New Economy" har åpenbart ikke nådd hit ennå. Tallene fremgår av en studie fra Statistisk sentralbyrå. Andre undersøkelser, for eksempel det Tekniske beregningsutvalgets årlige analyse av konkurranseevnen, viser samme triste bilde. Norge er sinken i produktivitetsklassen. En nærliggende og ofte brukt forklaring er at vi kjøper oss fri fra livets realiteter med oljepenger og bruker energien og kreativiteten vår på å sverme rundt honningkrukken. Sentralbanksjefen kalte dette dansen rundt gullkalven i sin årstale, den økonomiske litteraturen kaller det for "rent seeking behaviour." Svenskene må på sin side skjerpe seg hele tiden for å henge med.
De gode nyhetene er at SSB- analysen viser at det kanskje ikke er riktig så ille likevel. Kanskje sammenligner vi epler og appelsiner? Fisk og data?

Vi har nemlig ganske så forskjellig næringsstruktur: Svenskene har langt større innslag av for eksempel telekommunikasjonsbransjer og slikt noe som jo har vært selve spydspissen for produktivitetsveksten på 90-tallet. I undersøkelsen satte SSB-forskerne den norske industristrukturen inn i de svenske produksjonstallene -og oppdaget at forskjellen i produktivitetsvekst skrumpet fra 4,5 prosentpoeng til rundt to prosentpoeng. Så mesteparten av forskjellen skyldes at vi har lavere innslag av snope elektronikkdingser og i stedet fortsatt steller med råvarer, binders, røkelaks og Arve Tellefsen. Forskjellen i produktivitet mellom Norge og Tyskland kan imidlertid ikke forklares på denne måten, men den var jo på den andre side ikke riktig så høy i utgangspunktet som forskjellen mot den svenske.

Så produktivitetsforskjellene skyldes dels at vi har forskjellige næringer, men uansett er det lavere produktivitet i de norske sektorene målt like for like. Eller? Det viser seg nemlig at heller ikke dette er så enkelt å få grepet på.

Tid for samfunnsøkonomi, leksjon 101: Arbeidskraftproduktiviteten måles ofte som bruttoprodukt i faste priser dividert med antall timeverk. Produserer man mer uten å øke arbeidsinnsatsen, eller produserer det samme volumet men med bruk av færre timeverk, betyr det at produktiviteten har økt. Problemet er imidlertid at landene bruker forskjellige målemetoder. Målingen av brutto produksjonsvolum inbefatter blant annet konstruksjon av en prisindeks for å skille verditall fra volumtall (deflatering) og både rutiner for dette og det underliggende datagrunnlaget varierer mellom landene. Statistisk sentralbyrås undersøkelse antyder at forskjellige vurderinger og praksis i Norge og Sverige resulterer i svakere utvikling i det målte bruttoproduktet i norsk industri enn i svensk. Og svakere utvikling går - bang - rett på produktiviteten. Husk på at dette er statistikk. Og statistikken kan ofte være hullete, og blir også stadig vekk revidert ettersom datagrunnlaget blir mer komplett over tid. Forskjellen mellom bruttoprodukt og bruttoproduksjon er at førstnevnte er fratrukket innsatsvarene. Det viser seg at produktivitetsforskjellene blir vesentlig mindre dersom man måler produktiviteten ved hjelp av bruttoproduksjon i stedet for bruttoprodukt; faktisk var produktivitetsveksten i Norge høyere enn hos handelspartnerne målt i perioden fra 1980 frem til 1992 målt på denne måten. Etter 1993 viser imidlertid begge metodene samme tendens, dvs svakere produktivitetsutvikling i Norge, om enn langt fra samme utslag.

En tredje prinsipiell kilde til forskjeller i den målte produktiviteten er rett og slett at landene kan være i forskjellig konjunkturfase. Vi kan imidlertid legge mindre vekt på dette når produktivitetsforskjellene er observert over et såpass langt tidsrom som Beregningsutvalget har rapportert (1980-1995).

Det er samordninger på gang, og etter hvert vil det bli mer standardiserte metoder slik at vi lettere kan sammenligne mellom landene. Men inntil videre er det fornuftig å ta oppslag om produktivitetsforskjeller med en klype salt; det er antakelig ikke så ille som det ser ut og spesielt ikke når det gjelder sammenligninger med svenskene.

Produktivitetsdebatten for industrien går i stor grad på hvor stor kostnadsvekst vi kan tåle uten å tape konkurransekraft. En annen skål er offentlig sektor hvor det handler om vi skal klare å opprettholde eller øke velferdsproduksjonen i en situasjon hvor det er knapphet på arbeidskraft og eldrebølgen puster oss i nakken. Da må vi ha opp produktiviteten for dem som allerede er beskjeftiget. Vi har ikke sett noen sammenlignende studier som konkluderer entydig på produktiviteten, men offentlig sysselsetting i Norge skiller seg i hvert fall radikalt fra OECD for øvrig fordi den vokser ufortrødent videre mens den har bremset markant i andre land -antakelig et ganske tydelig spor etter oljepengene om vi ikke finner dem andre steder. Jørgen Kosmo sa nylig at regjeringens ambisjon er å bli husket som den regjeringen som klarte å øke samfunnsproduktiviteten. Måtte han få rett.