Makroanalysen: Annerledesbanken

I etterkant av terrorbombingen i USA og den kraftig økte usikkerheten for verdensøkonomien, har rentekuttene haglet internasjonalt. Det er hva man kunne vente i en slik situasjon, og minner mye om responsen vi så i forbindelse med Asia-krisen i 1997 og 1998. Amerikanske Federal Reserve, som fryktet en akutt utlånsaversjon i banksystemet, var først ute og det kan komme mer fra Fed denne måneden. I USA er sentralbankens styringsrente nå 3 prosent. Også den europeiske sentralbanken ESB (nå 3,75 prosent), Bank of England (4,75 prosent), Sveriges Riksbank (3,75 prosent) og Danmarks Nationalbank (4,15 prosent) har fulgt opp. Rentekuttene kommer fordi disse bankene ønsker å være raskt ute med å stimulere økonomien, når usikkerheten internasjonalt truer med å sette bremsene ytterligere i -eller som Sveriges Riksbank formulerte det: Det er en risiko for at foretakenes og husholdningenes fremtidstro forverres med en dypere og mer langvarig nedgang som følge.

Bare vår egen Norges Bank (7 prosent) lar seg tilsynelatende ikke skremme så lett av at de internasjonale skyene raskt blir mørkere. Banken er enig med de øvrige sentralbankene i at det er vanskelig å anslå konsekvensene av terrorangrepene, men har ikke funnet det nødvendig å ta ut en forsikringspremie i form av rentekutt. Norges Bank har ikke engang åpnet for at det kan bli aktuelt i fremtiden, hvis, såfremt, i fall - slik mange hadde håpet. Selv ikke mellom linjene.
Så hva er det som setter Norge i en slik særstilling?

Det er ikke første gang Norges Bank skuffer pengemarkedet: Flere ganger det siste året har banken overrasket med å være mer påholden med rentene enn markedet hadde gjettet.

Rentene i Norge er også høye i forhold til vanlige tommelfingerregler, som for eksempel den alltid populære «Taylorregelen» som sier at sentralbankrentene settes som et resultat av hvor mye ledig kapasitet det er i økonomien samt hvor langt sentralbanken er fra å oppnå sitt inflasjonsmål.

I økonomiske modeller er det vanlig å gå ut fra at inflasjonen i Norge er et resultat av den innenlandske lønnsveksten og importprisene. Dette får et påslag som blant annet varierer med hvor mye press det er i økonomien. I dag er det innenlandske presset høyt mens lav internasjonal prisvekst og den sterke valutakursen gjør at importert inflasjon er lav. I gjennomsnitt balanserer det slik at Norges Bank regner med å nå målet sitt om en inflasjon på 2,5 prosent i løpet av de neste par årene. Visesentralbanksjef Jarle Bergo ga oss i sommer den interessante formulering at det er balanse, men det er blitt mer i begge vektskålene i det siste. Så skulle man tro, slik pengemarkedet gjorde og slik de andre sentralbankene mener, at den ene vektskålen var blitt noe tyngre da skyskraperne falt i New York. I så fall må det ha kommet mer også i den andre vektskålen dersom man fortsatt skal komme nøytralt ut. Og hva kan nå det være? En ting er at det stadig går lengre tid uten at den stramme pengepolitikken synes å legge noen særlig demper på folks appetitt på å låne penger. Renten på 7 prosent har nettopp feiret ettårsjubileum. Det er heller ikke usannsynlig at Norges Bank er temmelig bekymret for at politikerne skal åpne pengesekken såpass mye, når oljepengene velter inn over landet, at det rett og slett ikke blir plass til ytterligere stimulans gjennom rentene. Da er det nok best å vente og se? Sentralbanksjef Gjedrem sa nylig, etter å ha fortalt oss at norsk økonomi opererer på kapasitetsgrensen med få eller ingen ledige ressurser i arbeidsmarkedet, at den nye handlingsregelen for bruken av oljepengene vil gi en «vesentlig stimulans hvert år.» (Regelen går ut på at vi skal bruke den forventede realavkastningen av fondet.) Høres dette ut som en mann som vurderer ytterligere stimulans gjennom lavere renter?

Den 11. oktober legges statsbudsjettet for neste år frem, det første budsjettet hvor denne «nye regelen» legges til grunn. Det blir en viktig dato for renteanalysen. Neste viktige dato blir en eventuell tilleggsproposisjon fra en ny regjering.

Banken sier også at det foreløpig ikke er tegn til en markert avmating i økonomien, og slår fast at Norges høye rentenivå blant annet gjenspeiler at lønnskostnadene de siste årene har vokst 5-6 prosent som er 1,5-2 prosentpoeng høyere enn hos våre handelspartnere.

Onsdag 31. oktober er det igjen rentemøte i Norges Bank. Da skal det også legges frem nye vurderinger og prognoser for norsk økonomi utarbeidet av bankens eksperter -inflasjonsrapporten. Normalt er det ved disse anledningene sentralbanken skal revurdere utsiktene og eventuelt komme med justeringer i rentene. Det er nok vanskelig å legitimere høye renter i lang tid dersom man ikke klarer å regne hjem noen truende inflasjonstall. Sjansen for at det skal skje øker antakelig med hver milliard man nå sukrer samarbeidspillen med i politikken.