Makroanalysen: Alan Greenspans siste 2 prosent
Den amerikanske sentralbanken Federal Reserve har vært usedvanlig aggressiv i sin bestrebelse på å rette opp skuta og har satt ned rentene med hele 4,5 prosentpoeng i år. Det er bare to prosent fra rentebunnen. Lavere renter har vi ikke sett siden Kennedy var president. Ved hver anledning siden 30-tallet, har renteendringer vært det som skulle til for å regulere økonomien. Blir oppbremsingen for brutal så er det bare å sette ned rentene -og så kommer hjulene i gang. Renteinstrumentet er ikke utpreget skarpt og det virker med en forsinkelse på kanskje 12-24 måneder. Men det virker alltid.
Eller? Det er vanskelig å vite hvordan situasjonen alternativt hadde vært, men det har hittil ikke vært særlig overbevisende tegn til at den aggressive stimuleringen av økonomien har hjulpet denne gang. Forgjeldede husholdninger som også ser jobber forsvinne er kanskje ikke så lystne på å øke gjelden. Långiverne som ser låntakernes betalingsevne forvitre er ikke fullt så aggressive på utlånssiden. Bedrifter som sliter med overinvesteringer og dårligere lønnsomhet kjøper ikke uten videre ny kapasitet selv om den er aldri så billig.
Kommentatorene har etter hvert delt seg i to leire. Den ene leiren, som er i klar majoritet, mener at både rentekutt og skatteletter er en så kraftig cocktail at oppgangen snart vil komme. Vel kan det ta litt lengre tid enn man hadde trodd, men før sommeren bør den økonomiske veksten ha kommet tilbake. Lagrene vil være tilstrekkelig bygget ned slik at det må produseres mer for å møte etterspørselen. Forbruk og etter hvert investeringer vil komme tilbake. Man er litt uenig om timingen men ikke det generelle forløpet. I finansmarkedet regnes det med at BNP-veksten i USA vil bli litt over 1 prosent til neste år. Det er kanskje ikke rare greiene når vi sammenligner med de vekstforventningene fra 90-tallets «New Economy» men det er dog vekst.
Andre har pekt på et mindre hyggelig scenario. Rentene kan i prinsippet settes ned ytterligere to prosentpoeng men da er det også stopp. Rentene kan ikke settes under null. Det har i denne sammenheng også vært pekt på farene ved deflasjonstendenser, inspirert av de hardnakkede problemene i Japan de siste 10 årene. Dersom renten ikke kan settes videre ned vil fallende priser øke realrenten (rente minus prisvekst) og gi en ytterligere oppbremsing. Som i neste omgang kan føre til enda lavere priser. Og så videre.
Det er sannsynligvis et avtakende utbytte av nye rentekutt og viktigheten av å ha litt tørt krutt igjen til senere dukker nå opp på agendaen. En som har tatt opp dette er den kjente økonom og pessimist Stephen Roach i den amerikanske investeringsbanken Morgan Stanley. Han mener at dersom dette bare var en vanlig økonomisk nedtur, ville Federal Reserve bare kunne sette seg tilbake og la de tidligere rentekuttene få lov til å virke. Som i de gode, gamle nedturene. At banken i stedet dynger på med stadige kutt tyder på at den amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan er meget urolig over utviklingen. Roach har argumentert for at 2 prosent er en magisk, psykologisk viktig grense som Fed nødig vil under. Dersom banken trår inn i den pengepolitiske skumringssonen mellom null og to prosent rente vil frykten for en økonomisk kvikksand av japansk type kunne bli mer akutt. Ingen sentralbank vil godvillig gi slipp på sine siste 2 prosent om da ikke omstendighetene var så alvorlige at det absolutt ikke var noen vei utenom, er Roachs analyse.
Den kjente økonomen Paul Krugman er en annen som har vært opptatt av problemstillingen. Krugman, som har skrevet mange artikler og bøker om hva som skjedde i Japan etter at både aksje- og eiendomsboblen sprakk tidlig på 90-tallet, har gitt uttrykk for en «alarmerende følelse av at økonomien ikke reagerer på den vanlige medisinen denne gang.» Princeton-professoren konkluderte nylig i en artikkel i New York Times at «It Could Happen Here.» Det han sikter til er et fenomen vi helst forbinder med 30-tallet - eller dagens Japan: likviditetsfellen. Det vil si at rentene blir satt lave men uten at etterspørselen reagerer. Alle hamstrer cash, avkastningen andre steder er for lav til å friste til alternative plasseringer. Og hans utspill kom på et tidspunkt hvor rentene var 3 prosent dvs 1 prosent høyere enn i dag.
Det er nok ikke så mange som tror at USA skal ende i samme uføre som Japan, omstendighetene er på mange måter veldig forskjellig i de to landene. Det gjør ikke vi heller. Men skulle rentene falle under 2 prosent, og det kan det jo tenkes at de vil gjøre, vil nok flere enn Roach og Krugman begynne å føle en viss uro. Kanskje Alan Greenspan?
