Intervjuet: - Vær kritisk til rapportene

Programmet viste bl.a. at forskningsrapporter fra ECON ble kjøpt og betalt av Norges Rederiforbund for å levere argumenter mot rederibeskatningen i Norge, ble betalt av legemiddelindustrien før spørsmålet om billigere legemidler ble avvist av Stortinget, og var premissleverandør for motparten midt under en konflikt med Norsk Sykepleierforbund.

Vår medarbeider Solveig Haavik har spurt professor ved Institutt for statsvitenskap, Trond Nordby, om hva som vil skje med vårt skrantende norske demokrati hvis pengesterke aktører kan kjøpe såkalt uavhengige forskningsrapporter med konklusjoner gitt på forhånd.

Der kommer du med to insinuasjoner som jeg umiddelbart ikke kan støtte, sier professor Nordby.

For det første er jeg ikke så sikker på om vi har noe skrantende demokrati. For det andre vil jeg ikke gå med på at forskere generelt gir de svarene de forventes å gi. Men det er en nærliggende risiko at institutter som lever av eksterne forskningsmidler kan bli for forsiktige med å legge frem motargumenter av redsel for å støte bort oppdragsgiverne. Det gjelder ikke bare private forskningsinstitusjoner, men også offentlige. Fordi forskning også ved norske universiteter og høyskoler i stadig sterkere grad er avhengige av eksterne midler og i økende grad dreies mot oppdragsforskning. I motsetning til i Sverige. Der har man samme tradisjoner med frittstående forskningsinstitutter. Oppdragsforskningen der har derfor vært drevet i mye tettere samarbeid med universitetsmiljøene og i løpende kontakt med grunnforskningen.

Kan vi stole på disse forskningsrapportene?
Generelt bør man kunne det. Men det er all grunn til å være kritisk, en forskningsrapport er ikke fasit, det ligger alltid ulike forutsetninger til grunn for de konklusjoner som blir lagt frem.

Det er umulig å komme bort fra forskning som premissleverandører. Det er også helt nødvendig, i et komplisert samfunn som vårt, å søke spesialkompetanse i vanskelige spørsmål. Men - forskerne bør på sin side legge klart frem premissene for sine rapporter, slik at de endelige konklusjonene kan trekkes av mottakerne.

Er det forskjell på kravet til objektivitet på rapporter lagt frem av private og offentlige forskningsinstitusjoner?
Forskjellen er i ferd med å bli utvisket. Universiteter og høyskoler er også blitt mer brukerstyrte. Elfenbenstårnet er i ferd med å bli revet ned og tvinges til å kommunisere mer med omverdenen. Det er ikke bare negativt. Men dette er en vanskelig balansegang mot politikere og andre brukere som legger nyttebetraktninger til grunn i sin lesing av den frie forskningen. Faren er at vi nærmer oss oppdragsgiverne i den grad at også universitetene bare produserer forskning som gir penger.

Har du eksempler på at regjeringer og politiske partier bestiller vitenskapelige rapporter?
Mange. Jeg har dessuten forelest mye både i departementene og på Stortinget. En undersøkelse fra 1995 viste at stortingsrepresentanter i gjennomsnitt leste ni forskningsrapporter pr. år. I tillegg har Stortinget en egen utredningsavdeling på fem personer som har til oppgave å gå igjennom utredninger hvor representantene kan finne svar.

Her er det snakk om et voksende konsum. Stadig flere forskningsinstitusjoner har såkalt uavhengige oppdrag og lever utelukkende av å levere til departementene.

Er vi i mediene, publikum og politikere altfor naive som tror på disse rapportene?
Nei, men ikke kritiske nok. Altfor ofte glemmer man å spørre etter det normative og kognitive grunnlaget. For her blir mange forutsetninger lagt til grunn. Objektivitet finnes ikke. Se bare på diskusjonene rundt de økonomiske modellene til Norges Bank, SSB og finansdepartementet, Alle har sine modeller og legger frem sine synspunkter ut fra dem. Det samme gjelder mediene. Journalister ønsker ofte et spesielt svar, nemlig det som passer inn i brukernes.

Finnes det noen verstinger oppi dette?
Det har jeg ikke grunnlag for å si. Jeg har heller ikke leste ECONs rapporter. Men oppdragsforskningen kan lett gå på tomgang. Det vil kunne produseres tonnevis av forskning etter en og samme modell før den blir passé. Fordi de som lever av oppdragsforskning sjelden har anledning til selv å drive grunnforskning. Da blir de lett konsumenter av de teorier forrige læregenerasjon har utviklet. Hvis vi på universitetene trekkes inn i samme kortsiktige virksomhet, er faren mangel på innovasjon. Derfor har jeg mer sympati med den tradisjonelle svenske modellen.

Blir vi lurt?
Det vet jeg ikke. Men jeg vil igjen peke på nødvendigheten av å søke spesialkompetanse i et ekspertsamfunn i stadig ekspansjon.