Intervjuet: Legger oss ikke flate

Norsk industri flagger ut som aldri før. Det er først og fremst den enkleste delen av produksjonen som legges ned i Norge og bygges opp i land der lønnsnivået er langt lavere enn vårt. Mens lønnsgapet mellom norske og andre lands lønninger øker, står vi foran et lønnsoppgjør der mye kan skje. Sykepleierne har lagt frem krav på 50.000 kroner, samtidig har deler av LO manet til moderasjon for ikke å prises ut av markedet.

Reporter Elisabeth Lund har snakket med en av streikegeneralene i LO, leder av Norsk Transportarbeiderforbund Per Østvold.

Industrien flagger ut. Hva kan gjøres?
Det er en skremmende utvikling, og den skjer ikke bare i industrien. Innen transport dukker det stadig opp utenlandske lastebilselskaper som tar jobber i Norge. Se på shipping, det er nesten ikke norske arbeidsplasser igjen på norske skip. Det betyr likevel ikke at vi kan dumpe lønningene her for å ta opp konkurransen. Vi må heller prøve å samkjøre lønns- og arbeidsforhold med resten av Europa. Transportarbeiderforbundet har lenge hatt samarbeid med andre europeiske transportarbeiderforbund om å samkjøre lønns- og arbeidsforhold. Når vi ikke har kommet lenger er det fordi arbeidsgiverne ikke har vært positive til slike tanker.

Men da må vel norske lønninger nedover?
Nei, slett ikke. Det er de andre som må nærme seg oss, vi må se dette som en utvikling. Jeg tror for eksempel at vi vil se et lønnsløft i arbeidslivet i Polen når Polen blir medlem av EU. Men dette kommer ikke til å gå fort, dette er en prosess som vil ta tid.

Men norske arbeidsgivere sier at det ikke lenger er lønnsomt å drive i Norge. Alternativet er å legge ned.
Mye vil ha mer, tenker jeg. Det er klart det er fristende å legge produksjonen der man kan tjene mest. Jeg tror ikke det er tilfelle at mange av bedriftene er i ferd med å gå konkurs, det kan være noe de sier for å gjøre det lettere å flytte arbeidet ut av landet. Dessuten viser det seg at en del arbeidsgivere ikke har noen lojalitet til Norge, dermed betyr det ikke noe spesielt hvor arbeidsplassene er.

Vi står foran et viktig lønnsoppgjør. Hvor bør dere legge dere?
Lønnsveksten i år var ca. 4,5 prosent, alle overheng og tillegg iberegnet. Når vi ser på hva arbeidsgiverne rundt omkring har klart å kare til seg i lønnstillegg i år, er mitt stalltips at kravet under oppgjøret blir noe høyere.

Sykepleierne krever 50.000 kroner i lønnstillegg. Det er jo langt mer enn 4,5 prosent. Hva synes du om kravene deres?
Sykepleierne har vært flinke til å fremme sine krav, og jeg unner dem det de krever. De har altfor lenge vært en lavlønnsgruppe, noe som helt klart har sammenheng med at det er et typisk kvinneyrke. De har en lang utdanning og en tøff arbeidsdag, det skulle bare mangle at ikke de skulle be om mer lønn. Nå er imidlertid virkeligheten den at vi også har en lavlønnsgruppe, nemlig bussjåførene. De har en gjennomsnittlig årslønn på 205.000 kroner, som inkluderer alle tillegg i forbindelse med ugunstige vaktordninger og helgearbeid. Hvis sykepleierne får gjennom sine krav, er jeg redd for at 10 til 15.000 bussjåfører vil gå ut med noe av det samme. Da håper jeg sykepleierne støtter dem i deres krav.

Deler av LO-ledelsen signaliserer en moderasjonslinje fremover. Blir det mulig å holde noen felles linje, eller sprekker LO?
Slik jeg ser det bærer det mot forbundsvise oppgjør ved dette oppgjøret. Jeg leder et stort forbund med mange lavtlønte grupper, og jeg kan ikke se for meg at en gruppe som bussjåførene har sans for moderasjon nå. Jeg tror ikke de nødvendigvis er enig i argumentet om at vi må nærme os nivået på lønningene ellers i Europa. Og dersom budskapet om moderasjon skulle bli stående sentralt i alle land, risikerer vi at det blir konkurranse om hvem som er mest moderat. Da kan vi like godt legge ned hele fagbevegelsen. Dessuten nekter jeg å gå inn for moderasjon så lenge arbeidsgiverne fortsetter å ta ut så store tillegg som de gjør nå. Og endelig har vi politikerne, som legger alt til rette for at de som har penger fra før skal kunne ta ut mer.

Så moderate krav kan vi ikke vente oss?
Bussjåførene har ingen grunn til å være moderate. I 1998 streiket de i fire uker og fikk et brukbart tillegg. Men så kom resten av arbeidslivet etter, og snart var det de hadde oppnådd borte.

Det er stort behov for arbeidskraft innen offentlig sektor, det er ikke noe lignende press i privat. Aksepterer du en todeling i lønnsfastsettelsen mellom offentlig og privat sektor i årene fremover?
Jeg synes det er en rar måte å se samfunnet på. Men som jeg alt har sagt støtter jeg sykepleiernes krav og ønsker dem lykke til. Samtidig har jeg ansvaret for bussjåførene og akter å kjempe deres kamp.