Intervjuet: Kjeltringer overalt

Reporter Elisabeth Lund har spurt førsteamanuensis John Chr. Langli ved Handelshøyskolen BI om hvordan han vurderer den kontrollen som drives av regnskapsførsel i norsk næringsliv. Langli er også leder i juryen som deler ut Økonomisk rapports Farmanpris for beste årsregnskap.

- Kontrollen som drives er dårlig. Vi har ikke noen som foretar stikkprøver av regnskap underveis. Det vi har er en revisor, og etterpå Brønnøysund. Tidligere drev Oslo Børs en viss kontroll av de børsnoterte selskapene, men jeg tror dette arbeidet er tonet ned nå.

Hva kunne vært gjort bedre?
I regnskapsmiljøet diskuteres det nå å etablere et nytt organ, en «enforcement»-mekanisme, som skal kontrollere regnskapene til norske selskap. Diskusjonen er kommet opp i sammenheng med at alle børsnoterte selskaper må avlegge regnskaper i henhold til IFRS (International Financial Reporting System) fra og med år 2005. I USA driver SEC med kontroller, men det har ikke vært noen garanti mot misligheter av den grunn.

Det blir jo en svært krevende jobb, dersom alle regnskap skal kontrolleres?
Det spørs jo hva man vil. Man kan tenke seg at man bare følger med på de børsnoterte selskapene. Da vil man for øvrig ikke få med seg et selskap som Finance Credit. Man kan også bestemme seg for å kontrollere de største, de er det ikke så mange av i Norge. Det er imidlertid grunn til å tro at arbeidet vil bli krevende.

Både Norge og USA har hatt store finansskandaler. Ser du noen likheter mellom Enron og Finance Credit? Er Finance Credit et slags mini-Enron?
Det er absolutte fellestrekk. Begge brukte velronommerte revisjonsselskaper. Forskjellen er at Arthur Andersen gjorde ting som ikke var riktig, til nå har ikke det samme vist seg å være tilfelle med KPMG. Men begge selskapene har kompliserte selskapsstrukturer. De bruker begge kjente folk i styrene som gir tyngde. Det var også snakk om store beløp begge steder. Sånn sett ligner de på hverandre.

Bør det innføres et ekstra kontrollorgan?
Ja, i hvert fall bør kontrollen av aktører som utsteder verdipapirer styrkes. Når det gjelder ikke-børsnoterte selskaper synes jeg det er vanskelig å kunne si om det skal være noen offentlig oppgave. Når det gjelder Finance Credit, er det mye som tyder på at bankene burde fulgt nøyere med på hvem de ga lån til og hva de godkjente.

Finance Credit har operert med to regnskap, et for revisor og ett for bankene. Hvordan er dette mulig?
Du sender meg et eksemplar av intervjuet med meg til gjennomlesning. Jeg godkjenner det og sender det tilbake. Du klipper og limer og sender noe helt annet til trykkeriet. Verre er det ikke. Det er snakk om her er dokumentfalsk, dermed blir begge parter lurt. Når det gjaldt Finance Credit, så sier revisjonsselskapet KPMG at de hadde sendt et regnskap tilbake til selskapet med et visst antall noter og med kommentarer. Det regnskapet som ble sendt ved videre inneholdt færre noter og var annerledes. Revisjonsberetningen skal imidlertid ha vært den samme, så her ser det ut til at KPMGs revisjonsberetning er blitt misbrukt.

Hvordan lar det seg gjøre uten at revisor oppdager at noe er galt?
Revisor ser jo ikke at noe blir forandret underveis. De ser ikke grunnlaget for avtalene som gjøres med banker og andre eller hva slags papirer som for øvrig legges frem.

Hva med bankene som har latt seg lure? Hvordan er det mulig å la seg bløffe så grundig og ikke kontrollere sikkerhet og verdier nøyere?
Det må du nesten spørre dem om. Jeg vet jo ikke hva slags regnskaper og tall de har fått presentert. Men det er vel en god del som tyder på at det har vært gjort slett bankarbeid. En del av det som er kommet frem i pressen, tilsier jo at varsellampene burde vært slått på tidligere. Samtidig kan det jo være slik at de som driver selskapet har vært svært overbevisende i sin argumentasjon.

Er det et poeng at det brukes anerkjente revisorselskaper?
Ofte sier vi at det er en fordel, fordi anerkjente revisjonsselskaper er blitt anerkjente nettopp fordi de utfører revisjon av god kvalitet, hvilket betyr at informasjonen er til å stole på. Det kan også hjelpe å ha «tunge» navn i styret og velrenommerte advokatselskaper som BA-HR bak seg.

Er det mulig å få med seg kjente advokater dersom man betaler godt nok?
Det har jeg ingen tro på. Advokatselskaper som BA-HR har så mye å tape på å bli tatt for fusk at de aldri ville gjøre noe galt. Da kan de risikere at det går med dem som med Anderson.

Skandalen i Finance Credit kom som et sjokk på alle. Vitner dette om at det vi ser bare er toppen av et isfjell?
Det kan jo ikke jeg vite. Men jeg er trygg på at det også andre steder i norsk næringsliv foregår mye muffens. Jeg tror ikke det finnes så mange andre norske selskaper med så store dimensjoner som Finance Credit. Men jeg kan se for meg at det kan være mange små som trikser og fikser og som det aldri rettes noe søkelys mot. Dersom en er villig til å være skurk, så er det mange muligheter. Enten om man bryter seg inn i et hus eller om man fikser på et regnskap.