Intervjuet: David vant mot Goliat

Kjell Inge Røkke tapte overfor småaksjonærene i Aker RGI i skjønnsretten. Retten kom til at de tidligere småaksjonærene i Aker RGI skal ha 166 kroner pr. aksje, og ikke Røkkes tilbud på henholdsvis 105 kroner pr. A-aksje og 97 kroner pr. B-aksje. Røkke må dermed ut med nærmere 350 millioner kroner ekstra. Selv brukte han store ressurser for å vinne frem i en sak som det tok to år å få opp og som pågikk i fire uker i skjønnsretten. Reporter Elisabeth Lund har snakket med Aksjonærforeningens administrerende direktør Knut T. Traaseth om hvilke lærdommer de har trukket av denne saken. Saken er for øvrig anket, mens nye skjønnssaker med Røkke involvert, er under oppseiling. Disse gjelder Aker Martitime og overskjønn i Norway Seafoods.

Aller først, er dere fornøyd med dommen?

Vi er jo det, selv om motparten har varslet at dommen vil ankes. Det er meget viktige prinsipper som slås fast her, ved at det sier at det er de underliggende verdiene og ikke børskurs som skal legges til grunn ved en tvangsinnløsning. Samtidig må vi ta tiden til hjelp for å gjennomgå skjønnet grundig, blant annet må vi vurdere rentekompensasjonen.

Røkke brukte en stor stab med advokater og andre sakkyndige for å vinne saken. Betyr det at dere også har stilt med tungt skyts?

Resultatet i saken tyder jo på det, da skjønnsretten har tatt hensyn til hva som ble hevdet og påvist fra de tvangsinnløstes side. Vi stilte med advokat Birger Nilsen som prosessfullmektig og professor Terje Hansen som sakkyndig, mens Folketrygdfondet stilte med egne advokater og egen sakkyndig. Tatt i betraktning av at disse advokatene representerte over 1.500 klienter, synes vi at det ble gjort mye for å samordne interessene og bidra til en kostnadseffektiv behandling. Vi har derfor vanskelig for å følge skjønnsrettens oppfatning om at det burde være tilstrekkelig med én prosessfullmektig.

Var det noen sjanse å ta for småaksjonærene som gikk til sak, rent økonomisk sett?

Nå er det slik at tvangsinnløser i utgangspunktet skal være ansvarlig for saksomkostningene. Samtidig var det klart en stor belastning for dem som gikk til sak fordi de måtte vente så lenge på å få den opp. Tvangsinnløsningen skjedde i februar 2000, det er to år siden. Noen ganger kan det virke som om det spekuleres i tiden det tar for å oppnå et rettskraftig skjønn for å få folk til å gi opp. Jeg skulle ønske rettsapparatet kunne blitt mer effektivt, slik at vi hadde unngått så lang ventetid.

Det var veldig store sprik i vurdering av verdigrunnlaget. Og dere fikk gehør for at det ikke bare gikk an å legge børskurs til grunn ved fastsettelsen. Betyr det at Aker RGI ikke i tilstrekkelig grad konkretiserte verdiene?

Røkke-siden baserte seg på børskurs, og man vet at den ikke alltid reflekterer de reelle verdiene i et selskap. Det så man også i Aker da Røkke overtok selskapet, og dermed burde ikke dette være et ukjent fenomen. Jeg ser at utenlandske selskaper ofte er flinke til å offentliggjøre vurderinger av verdiene på aksjene når de legger frem resultater. I Bergesen DY ASA har man i mange år praktisert at man oppgir verdijustert egenkapital pr. aksje, og det er et eksempel til etterfølgelse for andre.

Det er ikke første gang småaksjonærer føler seg urettmessig behandlet ved tvangsinnløsning i et Røkke-selskap. Er det et mønster fra Røkkes side?

Det er vanskelig å si noe bombastisk. Det jeg i hvert fall kan si, er at vi er i gang med den tredje tvangsinnløsningssaken av aksjonærer i et Røkke-selskap. To av sakene har småaksjonærene vunnet, det gjelder tvangsinnløsningen av Norway Seafoods-aksjonærene og Aker RGI-aksjonærene. De er nå begge anket. Den tredje, tvangsinnløsning av småaksjonærene i Aker Maritime, er under forberedelse for retten. Her har allerede 370 aksjonærer gitt sin fullmakt til å gå til sak, og fristen er langt fra gått ut.

Hva slags lærdom trekker du av denne saken?

Vi ser klart behovet for en rettskraftig dom som fastslår at det er de underliggende verdiene i et selskap, og ikke børskurs som skal legges til grunn når prisen per aksje skal fastsettes ved en tvangsinnløsning. Det viser også at det nytter å kjempe. Når småaksjonærer går sammen, viser også dette at de er sterke og kan vinne frem. Endelig viser det at uten muligheten til å be om en skjønnsmessig behandling ved en tvangsinnløsning, må man undersøke de selskapene og majoritetseier i det selskapet man går inn i svært nøye. Man bør finne ut om det er en eier som er villig til å ta sjansen på å presse ned kursene ved tvangsinnløsning av andre aksjonærer, sier direktøren.