Operatørene kommer!

Husker du da den tidligere bilmekanikeren Jürgen Schrempp i 1998 snakket om en «fusjon skapt i himmelen». Han var blitt toppleder for Mercedes-produsenten Daimler-Benz og ville erobre det amerikanske markedet ved å kjøpe bilmerket Chrysler. Det skulle bli tidenes største industrifusjon. Ti år senere er Schrempp forsvunnet, verdien av det fusjonerte selskapet er blitt mindre enn før fusjonen, og den nye ledelsen ser etter en måte å bli kvitt sitt amerikanske eventyr på.

Eller hva med den franske mediehelten Jean-Marie Messier? Finansinspektøren fra det franske økonomidepartementet som i 1990 overtok ledelsen av et statlig selskap for kabler og vannledninger (Compagnie générale des eaux). Han bygde det om til medieselskapet Vivendi - i Norge mest kjent for tv-kanalen Canal+.

Messier fikk seg en New York-leilighet til over 100 millioner kroner på selskapets bekostning og erklærte den franske kulturelle egenart for død. Men det er dumt i et land der staten eier det meste. Særlig da pengene rant ut fortere enn de rant inn. I 2002 var Messiers raid i det amerikanske medielandskapet over.

- Gruppen går bedre enn noensinne, sa Messier da han la frem et tap på over 100 milliarder kroner. Det varte det ikke lenge før han måtte friste en tilværelse som selvstendig konsulent.

Ingen hai. Og la oss ikke glemme Vodafones Chris Gent. Hans reserverte britiske ytre skjulte en av det forrige tiårets mest aggressive konsernbyggere. Han bygde opp verdens største private mobilselskap fra en liten landsby utenfor London.

- Jeg er ingen hensynsløs hai, sa Chris Gent på en pressekonferanse før han lanserte sitt fiendtlige bud på det tyske mobilselskapet Mannesmann. Han fikk det for utrolige 178 milliarder euro (over 1400 milliarder kroner) og slo for første gangen en bresje i den godt beskyttede tyske ­kapitalismen.

Gent kom seg ut av leken i tide. Han ble adlet selv om britisk presse kalte ham «den feteste katten noensinne» for aksjeopsjonene han delte ut til seg selv og sine trofaste medspillere. Han har senere engasjert seg i mer trivielle ting, som den britiske skattekommisjonen og aksjonen mot OL i London i 2012.

Sjarmørene.

90-tallets eskapader skjedde ikke bare i næringslivet. Politikken var også annerledes. Datidens friske nye ansikter het Jacques Chirac, Gerhard Schröder, Tony Blair, Silvio Berlusconi og Bill Clinton. De mobiliserte og sjarmerte sitt velgerpublikum. I dag er de fleste velgere grundig lei eller har allerede glemt dem.

Pragmatikerne.

Den nye tids politikere er pragmatikske operatører som Tysklands Angela Merkel og Italias Romano Prodi - eller vår egen Jens Stoltenberg. Snart kan Frankrike få en pragmatisk Sarkozy eller Royal.

De nye politikerne lover først og fremst kompetent styre, og de overdriver ikke sine visjoner. I Storbritannia er det ventet at Tony Blair vil vike for den sjarmløse finanseksperten Gordon Brown. I USA kan velgerne knapt vente med å få en kompetent operatør som president i stedet for rotebukken Bush.

Tysklands kansler Angela Merkel, som fronter det tyske EU-formannskapet i første halvår 2007, har selv en lederstil som er i ferd med å sette standarder i politikk og næringsliv. Merkel er en operatør som kan sitt fag. Harmonisering og nettverksbygging er nøkkelordene for suksess. Resultatet er viktigst. Rosen får eventuelt komme senere.

Merkel er noe mer enn politiker. Hun er forskeren og naturvitenskapskvinnen som setter fakta før følelser og bruker regler som bindemiddel. Ikke ulik vår egen Gro Harlem Brundtland. Hennes trauste dagsorden på siste EU-USA-toppmøte var: lavere transaksjonskostnader for kapital, gjensidig anerkjennelse av regnskapsstandarder og sikring av patent og immaterielle verdier. Gjesp, ja! Men det kan redusere industriens handelsutgifter med 60 prosent og finanshusenes kapitalkostnader med ni prosent.

Økende regulering.

Også i næringslivet flyter 00-tallet roligere. 90-tallets store muligheter lå i kjølvannet av privatisering, liberalisering og globalisering. Nye markeder åpnet seg i tidligere statlig beskyttede områder som tele-, energi- og medieområdet. Der trengte man oppkomlingene og karismatikerne som begeistret kunder og investorer.

Men børskrakk, terror og voksende markeder i Asia, Latin-Amerika og Russland har gitt en ny og mer komplisert virkelighet. Stadig mer av verdens land og markeder er regulert. Av børsen, av EU, av WTO, av konkurransemyndighetene og av Landbruksdepartementet.

Smarte operatører.

Men hvem er dagens blendende næringslivsledere? På økonomismagasinenes lister figurer fortsatt gamle dinosaurer som investoren Warren Buffet og mediemogulen Robert Murdoch. De som får mest presse, er karismatiske produsenter av attraktive trendprodukter, som Apples Steve Jobs og Porsches Wendelin Wiedeking.

De virkelige gode blant de mektige er stadig vanskeligere å få øye på fordi de jobber mer i det skjulte. Dette tiårets ledere er de smarte operatørene. Hører man noe om Eivind Reiten når han ikke gjør store løft som å skille ut Yara eller fusjonerer med Statoil? Nei, han opererer i det stille, men han får ting til.

Bond.

Kjenner du John Bond? Nei ikke James ...

Han er kanskje Europas mest suksessrike leder og har bygd opp storbanken HSBC (The Hongkong and Shanghai Banking Corporation) fra grunnen.

HSBC er i dag et verdensomspennende europeisk bankhus som kan konkurrere med de største amerikanske. John Bond har brukt 45 år i bedriften og gjorde den til Europas største målt etter omsetning og markedsverdi før han trakk seg tilbake i fjor.

Hans nøkterne forklaring: - Jeg var på rett sted til rett tid.

Hans største frykt: - Å gjøre noe galt.

En operatør før sin tid.