138371288_print.jpg
PENGEPRESSEN kjører på max hastighet.

787 milliarder klar til bruk

Publisert: 14. februar 2009 kl 12.52
Oppdatert: 23. mai 2016 kl 22.25

Krispakken ble vedtatt sent fredag kveld etter den lengste avstemningen i Kongerssens historie; fem timer og 17 minutter.
Pakken ble vedtatt med 246 mot 183 stemmer. Ikke èn republikansk representant stemte for.
Mens de republikanske senatorene surmulte, delte Det Hvite Hus sin talskvinne Nancy Pelosi ut skuldeklapp og sjokolader til sine demokratiske meningsfeller, samt en gave til Micosofts styreformann Steven Ballmer med påskriften "En stimuleringspakke vi alle kan sette tennene i".
Tiltaksplanen ligger nå klar på presidentens bord for den endelige, avgjørende signaturen.

Hurtig og modig

På en etterfølgende pressekonferanse lovpriste Nancy Pelosi president Obama for en hurtig og modig handling.
- Det amerikanske folk har store problemer; det er usikkerhet om deres arbeidsplasser, om deres helseforsikringer, om deres evne til å betale for sine barns utdannelse og dessverre - i dette fantastiske landet - usikkerhet om evnen til å få mat på bordet. Men i dag har vi vedtatt en lov som innebære hurtige og modige tiltak på deres vegne, sa Nancy Pelosi.

Bruk, bruk og bruk

Tonen er selvsagt en annen blant de republikanske senatorene.
Republikaneren John Boehner slengte det 1073-siders lovforslaget i gulvet med et smell og beskyldte demokratene for ikke å ha lest hva som faktisk står i dokumentet.
- Presidenten gjorde det klart da prosessen startet at dette handlet om arbeidsplasser. Planen om jobber, jobber og jobber er blitt til en plan om forbruk, forbruk og forbruk, sa Boehner etter avstemningen.
Ifølge analyser fra The Congressional Budget Office vil 74 prosent av krisepakken bli brukt i løpet av de neste 18 månedene.

Utilstrekkelig

Den politiske drakampen er en av årsakene til at Obamas krisetiltak stå i fare for å mislykkes, mener forårets Nobelsprisvinner i økonomi, John Krugman.
- Den stygge politiske debatten har vist at det blir vanskelig for Obama å komme tilbake å be om mer penger, noe han trolig må, skriver Paul Krugman i en kommentarartikel i The New York Times.
- Det kan synes som en seier for Obama som har fått mer enn han ba om, men han har mest sannsynlig ikke bedt om nok, skriver Krugman og peker på at det neste år vil være et gap mellom USAs produksjonskapasitet og den faktiske produksjonen på 2900 milliarder dollar som følge av den store arbeidsledigheten.
- 800 milliarder dollar høres ut som mye penger, men er i på nær nok til å veien opp for dekke dette misforholdet, skriver Krugman.
Ifølge økonomiprofessoren har den politiske behandlingen av krisepakken ført til en stimuleringsplan som er svakere og inneholder mer skattelette enn den burde.

Saken fortsetter under annonsen

For dårlig bankplan

Krugman skriver videre at sjansene for at stimuleringspakken kan virke hadde vært større om den hadde vært akkompanjert av en effektiv bankpakke.
- Planen som finansminister Geithner presenterte var ikke akkurat dårlig, men den var vag. Den etterlot alle i undring over hva Obama-administrasjonen egentlig har tenkt å gjøre. Vil disse private-offentlige partnerskapene ende opp med å bli en ny måte å redde bankene på med skattebetalernes penger? Eller vi den såkalte "stress-testen" som bankene skal gjennom fungere som en bakdør til midlertidig nasjonalisering? Ingen vet, skriver Krugman.

"No, we can't"

- I det store og hele er effekten av krisepakken like stor som å sparke en blikkboks nedover gaten, skriver Nobelsprisøkonomen og mener Obama-administrasjonens respons til den økonomiske krisen ligner alt for mye på de japanske tiltakene på 90-tallet.
- Det var en finansiell ekspansjon som var stor nok til å forhindre det verste, men for liten til å kickstarte bedringsprosessen. Japanske myndigheter støttet også banksystemet, men avstod fra å tvinge bankene til å ta ansvar for sine tap.
Saken fortsetter under annonsen
- Det er ennå tidlig, men vi er i ferd med å komme bakpå. Jeg har en ekkel følelse av at Amerika ikke klarer å møte den største økonomiske utfordringen på 70 år. Det er en alarmerende vilje til å nøyes med kompromisser og halvferdige tiltak, mener Krugman.
"Yes, we can" var et av Obamas slagord under valgkampen og oppfordret til samlet innsats for å redde landet fra det som han selv karakteriserer som en "katastrofe".
- Det er fremdeles tid til å vende skuta. Men Mr. Obama må bli strekere. Ellers blir dommen for håndteringen av finanskrisen "No, we can't" avslutter Paul Krugman.