Oss gamblere imellom

KOMMENTAR: Folk visste hvor farlig det var å stå i gjeld til noen. Men det var før i tiden. Det å ha for høy gjeld var nærmest det samme som å gå fra gård og grunn. Derfor ble det en dyd å spare før man forbrukte.

Etter at pengesamfunnet ble mer avansert, ble det klart for alle og enhver at de kunne øke levestandarden sin før tiden ved å ta opp lån i stedet for å vente med forbruket eller investeringen til man hadde spart opp nok penger.

Økt velstand

Den gamle holdningen ville gitt mer økonomisk stabilitet enn vi har nå, og den ville antakelig sørget for at det ikke hadde vært så mange superrike personer på jorden. Men den ville ha gjort verden fattigere på menneskeskapte goder.

Grunnen til det er den funksjonen pengene har. De har ikke noen verdi i seg selv, verdien deres består i det man kan kjøpe for dem. Finnes det ikke noe å kjøpe, blir pengene verdiløse. Blir det over natten dobbelt så mange penger, halveres verdien deres fordi mengden varer og tjenester å få kjøpt er den samme. Det egentlige verdien er nemlig det vi produserer av varer og tjenester, altså det som er til salgs.

Når personer og bedrifter låner penger de skal kjøpe for, får vi en etterspørsel etter varer og tjenester som ikke ville ha vært der hvis de som lånte ut pengene i stedet hadde hatt dem liggende i kistebunnen eller i bankhvelvet. Når etterspørselen øker, kan flere produsere og motta penger for det, som de igjen kan kjøpe for. Lånene gjør at det blir produsert mer varer og tjenester på jorden. Menneskene får med andre ord økt materiell velstand.

Hvis personer og bedrifter hadde vært like tilbakeholdne med å ta opp lån som for 50 år siden, ville levestandarden vært mye, mye lavere enn i dag. Middelklassen i Norge ville kanskje ikke vært rikere enn mange av dem som i dag defineres som fattige i landet vårt.

Farlig liv

Fremdeles gjelder imidlertid at de som låner over evne, lever et farlig liv. Det spesielle nå er at de som låner oss penger, låner ut over evne. Både låntakere og långivere har tatt en vel dristig risiko. Bankene på at de fleste kan betale avdrag og renter, bedriftene og privatpersonene på at de tjener nok penger på lånene til å tilbakebetale banken. Bak det hele ligger et veddemål vi alle har tatt på at pengestrømmen kommer til å flyte omtrent som på tidspunktet for låneopptaket. Sånn sett er vi alle gamblere.

Pengestrømmen ble som vi alle vet delvis kuttet fordi bankene begynte å redusere utlånene. Fordi resultatet av finanskrisen blir at sparingen øker globalt og lånene går ned, vil vi alle bli fattigere fordi etterspørselen blir lavere. Dette fallet i velstand forsøker myndighetene å redusere ved å pøse ut penger for å holde pengemengden i verden oppe. Hvis de bommer på doseringen slik at pengemengden øker forholdsmessig mer enn veksten i produksjon av varer og tjenester, blir pengene mindre verdt.

Og hvem taper på det? Sparerne.