Opprør som forventet

Det var relativt ville tilstander i forsteder til Stockholm også i natt. De unge vil ikke gi seg. Noen er frustrert fordi de må gå måned etter måned, år etter år, uten å få jobb. Andre aksjonerer mot rasistiske tendenser i politiet. Noen bruker opptøyene i en politisk kamp mot det rådende regimet. Og en del unge er med på å lage bråk fordi det er «spennende at noe skjer», som de sier.

Storsamfunnet kan selvsagt ikke akseptere at folk ikke forholder seg til pålegg fra politiet, driver hærverk eller utøver vold. Innbyggerne har rett til å forlange at myndighetene får satt en stopper for opptøyene som i særlig grad har rammet Husby, der 80 prosent av befolkningen har utenlandsk bakgrunn.

Statsminister Fredrik Reinfeldt snakker med stort alvor om demokrati og spilleregler, lover befolkningen at alle områder i Sverige skal være trygge og at innbyggerne skal beskyttes mot vold og hærverk. Politiet får nok kontroll med situasjonen etter hvert.

Under opptøyene i London for to år siden gikk statsminister David Cameron for langt i å ta et oppgjør med de unge. Det fører ikke fram. Myndighetene oppnår ikke noe som helst med å provosere de unge unødig.

Det var liknende opptøyer i samme området i Stockholm i 2010. Denne bydelen er blitt rammet av omfattende nedskjæringer de siste årene. Arbeidsledigheten har økt og bevilgningene til skole og fritidsaktiviteter er kuttet. At lediggang er roten til alt ondt, ser vi demonstrert i disse områdene. Unge blir henvist til et liv de opplever som mislykket. De reagerer ved å hive seg ut i opptøyer.

Tilsvarende opptøyer skjer i en rekke byer i Europa. Det er et uttrykk for en samfunnsutvikling som er på galt spor. Vi må være forberedt på at opprørene øker i antall og intensitet. I Sverige kan politiet få kontroll etter hvert. I Spania og Hellas er arbeidsløsheten og elendigheten nå så stor at det kan bryte ut et sosialt opprør som ingen klarer å få kontroll med.

Det kan godt være det trengs mer politi. Løsningen er imidlertid ikke å behandle de unge som en gjeng pøbler. Politiet kan løse en akutt krise, men årsaken til uroen må løses politisk. Dersom forholdene som utløser opptøyene ikke endrer seg, vil det bli opptøyer igjen.

Politikerne i Sverige må anstrenge seg mer for å tilby de unge andre oppvekstvilkår. De må gis muligheter for jobb og utdanning. Hvis ikke vil de sosiale problemene bare øke på. Det er også nødvendig at politiet går i dialog med de unge med sikte på å skape tillit.

Det er lite som tyder på at vi står framfor tilsvarende opptøyer i Oslo. Men vi ser klare tendenser til at fattigdommen og arbeidsløsheten øker betydelig i enkelte bydeler. Hvis vi kommer i en situasjon der det skal strammes inn og skjæres ned på støtteordninger, vil det også kunne oppstå sosial uro hos oss. Nå er tiggerne som opptar oss mest. De er et særdeles lite problem i forhold til det de strir med i Sverige.