Verdensbanken til kamp i Oslo

Arrangementets navn, ABCDE-konferansen, kan tyde på at det handler om bekjempelse av analfabetisme. I stedet dreier det seg om enorme pengebeløp og fremtiden til milliarder av mennesker i den tredje verden. Bokstavene står for Annual Bank Conference on Development Economics, som er en årlig konferanse i regi av Verdensbanken. I år er Norge vert for 300 delegater fra hele verden. I tre dager til ende skal forskere og politikere diskutere kampen mot fattigdom. Lange ord som strukturendringspolitikk, gjeldsmoratorium, kapitalinnsprøytning og infrastrukturprosjekter, kommer til å fly gjennom konferansesaler og over bugnende bufféer. For arrangementet avvikles selvsagt i sobre omgivelser på Holmenkollen Park Hotel, høyt hevet over verdens armod. Uansett har delegatene mye å snakke om, for verdens rikdom er svært ulikt fordelt.

350 GANGER RIKERE

Bruttonasjonalprodukt (BNP) sier noe om verdiskapningen i et land, og dermed hvor mye som kan brukes til utdanning, helse og andre velferdstiltak for innbyggerne. Mens BNP pr. nordmann var på 275.000 kroner i 1999, måtte innbyggerne i Etiopia nøye seg med 800 kroner årlig. Sagt på en annen måte er verdiskapingen per innbygger i Norge nesten 350 ganger høyere. Resultatet er at to av tre kvinner i Etiopia er analfabeter og gjennomsnittlig levealder er 43 år ifølge FN-statistikk.

Mer enn hver femte innbygger på kloden må klare seg med mindre enn én dollar dagen. Og halvparten lever for under to dollar daglig, ifølge tall fra Verdensbanken. I tillegg har mange land, spesielt i Afrika, i dag lavere inntekt per hode målt i kjøpekraft enn de hadde på 70-tallet.

Å finne ut hvordan de fattige landene skal bli rikere, uten at de rike landene blir fattigere, er i praksis hva det handler om. Det blir lett uenighet og gateslag av slikt.

HANDEL MOT FATTIGDOM

Tilhengerne av Verdensbanken mener at mer vestlig markedstilpasning i de fattigste landene, vil øke verdiskapningen og dermed gi økt levestandard. Motstanderne hevder at Verdensbanken gjør de fattigste landene til gjeldsslaver, og at ord som infrastrukturtilpasning i praksis betyr massive miljøødeleggelser.

Selv satser Verdensbanken på frihandel. En fersk rapport fra Verdensbanken hevder at mange land nå er på rett kurs, og at antallet fattige i 24 «nyglobaliserte land» med tre milliarder innbyggere er på vei ned. Taperne er to milliarder mennesker i afrikanske land og tidligere Sovjet-stater. Ifølge Verdensbanken sakker disse landene akterut på grunn av uheldig intern politikk. Løsningen er endringer internt i disse landene samt fortsatt satsing på «den internasjonale institusjonelle infrastrukturen», som det heter i verdensbank-språket. I klartekst betyr det ytterligere liberalisering av verdenshandelen. Akkurat dette er et av hovedankepunktene fra kritikere som Attac.

FRIHANDEL NEPPE NOK

Både tilhengerne og motstanderne av Verdensbanken er enige om at overnasjonal styring er viktig.

- Frihandel er ikke nok. De fattigste landene er i liten grad klar til å eksportere produkter, selv om de får markedstilgang. Derfor er det viktig med fortsatt bistand, slik at landene lærer om krav til merking og regler som gjelder. Og det er noe vi må hjelpe med, sier tidligere utviklingsminister Anne Kristin Sydnes som representerte Norge i Verdensbankens styre under den forrige regjeringen.

Hos Attac ønsker man å se gjeld og frihandel i sammenheng.

- Satsingen på frihandel og presset for å få u-landene til å eksportere, skyldes nettopp at de trenger valutainntekter for å betjene gjeld til Verdensbanken. Å slette u-landsgjelden, bør derfor være første skritt for å hjelpe de fattigste landene, sier Vegard Hole som leder Attac Norge.

Mangelen på demokrati er også et problem, ifølge Attac. I Verdensbanken er det pengene som bestemmer. I motsetning til FN, der hvert land har en stemme, er stemmeandelene i Verdensbanken fordelt etter økonomisk bidrag. Det betyr at de fem rikeste landene i verden har omtrent like mange stemmer som de resterende 178 medlemslandene til sammen.

En ting er både Sydnes og Hole enige om, nemlig at tollbarrierene må reduseres på en slik måte at det blir lettere for de fattigste landene å selge varene sine til de rike landene. Men at de får ønsket oppfylt er tvilsomt. For skal vi tillate de fattigste landene å selge sine varer hos oss, vil det gå på bekostning av arbeidsplasser her. Spørsmålet er om vi ønsker å ofre noe av vår rikdom for de fattigste? Neppe. Derfor kommer vi sikkert til å fortsette med å kjøpe avlat gjennom u-hjelp og organisasjoner som Verdensbanken.

Dette er Verdensbanken

Den mye omtalte Verdensbanken består i praksis av fem ulike institusjoner med ulike funksjoner. Men de samarbeider så tett, at de gjerne omtales som Verdensbanken.

Den eldste og viktigste institusjonen er IBRD (The International Bank for Reconstruction and Development), som ble opprettet under en konferanse i den amerikanske byen Bretton Woods i 1945. Hensikten den gang var å gi lån til gjenoppbygningen av Europa etter krigen. Men etterspørselen etter lån var liten, og IBRD utviklet seg i stedet til det vi i dag omtaler som Verdensbanken. IBRD låner ut penger på kommersielle vilkår til de mest kredittverdige av de fattige landene. Banken skal ikke drive profittmaksimering, men den har likevel gått med overskudd siden 1948.

Den ikke kommersielle delen av Verdensbanken heter IDA (The International Development Association). IDA yter rentefri kreditt til de 78 fattigste landene i verden, med til sammen 2,4 milliarder innbyggere. Pengene fra IDA skal først og fremst gå til utdanning, helse, rent vann og arbeidsplasser.

I tillegg kommer tre andre institusjoner som blant annet yter garantier og løser konflikter. Til sammen har banken cirka 8000 ansatte fordelt på 100 kontorer over hele verden.

Bankens daglige drift er underlagt 24 direktører som avgjør alle søknader om lån og kreditter. Fem av direktørene utpekes av de fem største bidragsyterne til Verdensbanken, mens de resterende velges blant medlemslandene. Norge representeres av et medlem som velges blant kandidater fra de nordiske og baltiske landene.

De 24 direktørene rapporterer til et styre, Board of Directors, bestående av en representant for hvert av de 183 medlemslandene. Norge representeres av den til enhver tid sittende bistandsminister. Board of Directors møtes noen få ganger årlig, og i praksis har de delegert all makt til de 24 direktørene.

Verdensbankens president, for tiden James D. Wolfensohn, leder styremøtene og den daglige drift.

For at et land skal kunne søke om lån eller støtte i Verdensbanken, kreves det også at landet melder seg inn i det Internasjonale pengefondet (IMF)